J. K. Rowling – Harry Potter og de vises stein

Harry Potter blir som spedbarn avlevert hos herr og fru Dumling etter at foreldrene hans er blitt drept av den fryktelige trollmannen Voldemort. Fru Dumling har for lengst tatt fullstendig avstand fra søsteren Lilli på grunn av hennes magiske evner, og familien blir svært lite begeistret over å finne lille Harry Potter på trappen. Harry vokser opp i skyggen av den bortskjemte og ufordragelig fetteren Dudleif, og bor i et trangt lite kott under trappen. Livet hans er kjedelig og trist inntil kjempen Gygrid dukker opp på hans elleveårsdag med invitasjon til å begynne på trolldomsskolen Galtvort. På togreisen til skolen møter han Ronny Wiltersen, som blir hans første venn. Harry oppdager til sin store forbløffelse at alle vet hvem han er, og at han er viden kjent som den eneste som har overlevd Voldemorts svartekunster. Det blir et skoleår helt utenom det vanlige når Harry skal lære sine første trolldomskunster, ri på sopelime, og spille trollmannssporten rumpeldunk. Midt oppe i hans nye hverdag kommer han dessuten på sporet av at noe farlig og mystisk er skjult på Galtvort, og at en av professorene på skolen er ute etter å stjele det. Harry Potter får bruk for både mot, trolldomskunster og vennskap når han tappert bestemmer seg for å stanse tyven.

Med unntak av Ringenes herre og Sagaen om Isfolket har jeg lest svært få bøker hvor hovedpersonene sysler med trolldom og magi. Kanskje nettopp derfor ble jeg veldig sjarmert av det fargerike universet J. K. Rowling har skapt rundt Harry Potter. Boken er full av litt snodige karakterer som enten er snille og eksentriske eller slemme og ekle, og de er skildret med mye hjertevarme og humor. Kapitlene er strukturert rundt spesielle hendelser i løpet av Harrys liv med Dumlingene og hans første skoleår på Galtvort, og er både lystige og skumle. Mine favorittlinjer fra boken ble talen rektor Humlesnurr holder på Harrys første dag på Galtvort:

Albus Humlesnurr hadde reist seg, og der sto han og strålte ned mot elevene med armene utstrakt, som om ingenting kunne gledet ham mer enn å se dem alle der. “Velkommen!” sa han. “Velkommen til et nytt år på Galtvort! Før vi begynner på selve banketten, vil jeg gjerne få lov til å si et par ord. Og her kommer de: Dåsemikkel! Bælje! Snurrepiperi! Klyp! Takk for oppmerksomheten.” Han satte seg igjen.

Ikke bare innvies Harry i alskens trylleformularer og urtologi, beskyttelse mot svartekunster og magihistorie; selve skolen er svært fantasifullt innrettet:

På Galtvort var det ett hundre og førtito trapper i alt: brede og staselige eller smale og skrøpelige, noen som førte til et nytt sted hver fredag, noen med et forsvinningstrinn halvveis oppe som det gjaldt å huske på å hoppe over. Og så var det dører som nektet å åpne seg før en spurte pent eller kilte dem på akkurat det rette stedet, og det var dører som slett ikke var dører, bare vegger som lot som. Dessuten var det veldig vanskelig å huske hvor noe var, for det virket som om allting stadig flyttet på seg. Personene på portrettmaleriene forsvant ustanselig på besøk til hverandre, og Harry var sikker på at rustningene vandret rundt av seg selv. Og spøkelsene var sannelig ingen hjelp. Det var alltid et ekkelt sjokk når et av dem plutselig kom glidende gjennom døra en skulle til å åpne.

Hele boken gir inntrykk av å være et overskuddsprosjekt, og er en bok man blir glad av å lese. Som jeg nevnte for noen uker siden, tror jeg likevel at jeg ville fått mye større utbytte av å lese boken hvis jeg selv var yngre, eventuelt sammen med et barn. Mye skyldes at skillet mellom god og ond blir så ekstremt tydelig, men i hovedsak skyldes det at det tross alt er en bok som først og fremst er beregnet for barn, med en elleveårig gutt i hovedrollen. Da blir det litt vanskelig å leve seg ordentlig inn i historien, selv om det var en smal sak å la seg underholde. Jeg er derfor ikke helfrelst etter første Harry Potter-bok, men jeg er helt klart sjarmert nok til å se frem til å lese Harry Potter og mysteriekammeret.