Lesesirkel april: The Moonstone

Forrige lesesirkelsøndag var jeg spent på hvor mange som hadde klart å komme seg gjennom Victor Hugos Ringeren i Notre Dame. Denne søndagen er jeg spent på om noen i det hele tatt har begynt på Wilkie Collins’ The Moonstone. Av de påmeldte vet jeg at Ann Helen for tiden er travelt opptatt med masteroppgaven som skal leveres snart, og at hun kommer til å lese og blogge om boken senere i år. Jeg vet at Bente Bing leste boken allerede i påsken, og at Astrid Terese er i gang. Hvordan det går med resten av de påmeldte, aner jeg ikke. Selv varslet jeg allerede i begynnelsen av måneden at jeg ikke kom til å rekke det, og det stemmer. Jeg har hatt to stressende uker med mye å gjøre, i tillegg til altfor mange sykedager hvor jeg ikke har fått gjort noe som helst (derav bloggstillhet). Lesedoktor Ingalill ga meg streng beskjed tidligere i uken om derfor å lystlese når jeg først skulle lese noe, og man skal som kjent alltid lytte til fagfolk. Istedenfor å bruke de siste dagene på The Moonstone – som jeg riktignok har lyst til å lese, men ikke SÅ lyst – har jeg heller lest Matias Faldbakkens debutroman The Cocka Hola Company. Hva det eventuelt avslører om meg at jeg lystleser en roman befolket av misantroper med porno og dop øverst på agendaen, skal jeg ikke spekulere i. Men hysterisk morsomt er det. Det blir sannsynligvis også en perfekt opptakt til neste måneds lesesirkelbok, Trainspotting av Irvine Welsh, hvor jeg kommer sterkere tilbake.

De av dere som har lest The Moonstone, kan som vanlig legge igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet. Hvis dere likte boken, skal jeg prøve ikke å vente så altfor lenge med å få lest den selv. I morgen trekker jeg som vanlig ut en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og blogger om den i dag eller i morgen.

Jeg håper det kommer et par innlegg i dag, for jeg er veldig nysgjerrig på hva slags leseropplevelse The Moonstone er. For min egen del er trappevask og selvangivelse dagens viktigste aktiviteter.

Ha en strålende søndag!

En klassisk grøsser

Edgar Allan Poe er en forfatter som aldri har nådd helt opp til mine store litterære høyder. Jeg har lest “The Tell-Tale Heart”, “The Purloined Letter”, “The Fall of the House of Usher”, “The Murders in the Rue Morgue” og nå også “The Pit and the Pendulum”. Pluss diktene “Annabel Lee” og “The Raven”. Kanskje har jeg lest enda flere tekster uten at jeg husker titlene på dem i farten. Poenget er at jeg har lest mer enn nok til å konkludere med at Edgar Allan Poe ikke er helt i min gate. Det er spennende og gotisk, ja vel, men blandingen av realisme og det overnaturlige fungerer ikke helt for meg.

En av novellene starter for eksempel med et alminnelig mordmysterium slik en moderne leser kjenner det fra den klassiske detektivfortellingen. Etterforskningen er spennende, og godt beskrevet. Men så kommer vi til løsningen, som – hvis jeg husker riktig – går ut på at det er en orangutang som står bak drapet. Gud bedre, så teit. Mer enn én krimteoretiker har i ettertid advart mot å blande kortene på den måten når man komponerer kriminalfortellinger. Dermed forbinder jeg Edgar Allan Poe med et solid antiklimaks. Det nytter ikke hvor bra han skriver, og hvor mye han har hatt å si for novellekunsten og kriminallitteraturen. Det blir bare latterlig når hele prosjektet kollapser i noe det aldri har forespeilet leseren.

“The Pit and the Pendulum” var siste Poe-tekst på 1001-listen jeg ikke hadde lest. Kombinasjonen av at novellen ligger fritt tilgjengelig på nett og at den ville være et lettlest 1001-kryss på listen, fikk meg til å lese den på impuls en lørdag ettermiddag. Hvis du vil, kan du lese novellen her. Men denne gangen fikk jeg meg en positiv overraskelse. Dette tror jeg må være Poes beste. Novellen er nifs og ekkel, og jeg kan nesten garantere at den får det til å gå kaldt nedover ryggen på deg mens pulsen øker. En skikkelig grøsser.

Jeg-personen i “The Pit and the Pendulum” er blitt tatt til fange av den spanske inkvisisjonen, noe som burde få tortur-bjellene til å ringe hos noen og enhver. I første avsnitt blir han dømt til døden, og besvimer av tanken på hva han har i vente. Den spanske inkvisisjonen er kjent for sine groteske henrettingsmetoder, hvor døden virker som en lettelse sammenliknet med frykten og pinen fangene skal utsettes for før de kommer så langt. En kombinasjon av fysisk og psykisk terror. Jeg-personen våkner i stummende mørke, og heretter er det selvoppholdelsesdriften som dominerer. Hvor er han? Hva har han i vente? Hvordan skal han dø? Og når?

A fearful idea now suddenly drove the blood in torrents upon my heart, and for a brief period, I once more relapsed into insensibility. Upon recovering, I at once started to my feet, trembling convulsively in every fibre. I thrust my arms wildly above and around me in all directions. I felt nothing; yet dreaded to move a step, lest I should be impeded by the walls of a tomb. Perspiration burst from every pore, and stood in cold big beads upon my forehead. The agony of suspense grew at length intolerable, and I cautiously moved forward, with my arms extended, and my eyes straining from their sockets, in the hope of catching some faint ray of light. I proceeded for many paces; but still all was blackness and vacancy.

Ikke uventet handler det om avgrunnen og pendelen, og hva som er verst. Poe beskriver jeg-personens klaustrofobiske helvete så godt at man begynner å tenke over hvilken måte man selv ville ha foretrukket å bli torturert i hjel på. Det er grusomt, og grusomt spennende.

Dessverre ender det også her i et antiklimaks som Poe godt kunne ha spart seg for. Hadde han strøket eller endret de siste par linjene i novellen, kunne dette ha blitt et perfekt stykke litteratur. Men til slutt punkterer han hele spenningen og får novellen til å flate ut i et intetsigende tomrom. Likevel kan jeg anbefale novellen, for et av punktene som skaper ulidelig spenning underveis, er nettopp tanken på hvordan novellen kommer til å ende – og ikke minst hvordan man håper at den skal ende. Kanskje blir du mindre skuffet enn meg, rett og slett fordi du gjør deg andre forventninger.

Store forventninger

“Det er ikke vanskelig å forestille seg en Dickens som trollbinder en forsamling rundt et leirbål. Han har også en gudbenådet evne til å skape minneverdige skikkelser, bl. a. fordi han så ofte fremstiller dem med en superb blanding av komikk, ironi og dyp hengivenhet. Dertil kommer at han er en samtidskronikør av en slik art at en moderne leser kan få fornemmelsen av at 1800-tallets England mer var Dickens’ verk enn en historisk realitet, eller at det oppstod i kjølvannet av bøkene hans.” – Henning Hagerup i innledningen til Store forventninger.

Charles Dickens’ roman Store forventninger var lesesirkelbok i januar, men jeg klarte ikke å lese den ferdig tidsnok. Dermed ble den tatt frem sporadisk mellom andre bøker, og til slutt ferdiglest etter skippertaksmetoden. Jeg likte boken, det var ikke det. Men i midtpartiet ble Pip så egoistisk, Miss Havisham så ondskapsfull og Estella så kald at jeg hadde vanskeligheter med å oppholde meg i boken lenge av gangen, og oppsøkte istedet mer oppbyggelige bøker for å unngå litterært tungsinn. Det ble atskillig lettere å lese så fort den karakteristiske dickenske sentimentaliteten slo til med full kraft mot slutten av boken, og det skulle angres, gråtes og tilgis i stor skala.

Men, altså. Store forventninger.

Pip er foreldreløs og bor sammen med sin langt eldre søster og hennes mann Joe. Søsteren er en furie, Joe snill som dagen er lang. I bokens første kapittel blir Pip skremt til å hjelpe en rømt straffange med å skaffe mat og en fil han kan fjerne fotlenken med. Møtet med den skremmende fangen hjemsøker Pip i lang tid etterpå. Men han får andre ting å tenke på når distriktets mest eksentriske kvinne, Miss Havisham, sender bud på Pip. Hun vil betale ham for å komme på regelmessig besøk i gravkammeret av et hus hun bor i. Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys. Miss Havisham har ikke så mye å by på annet enn vakre Estella, den kalde og hånlige adoptivdatteren sin. Pip forelsker seg dypt og inderlig, og Estella blir heretter punktet som hele Pips liv dreier seg rundt. Så mye, faktisk, at han glemmer formaningen han har fått gjennom hele barndommen: Å vise takknemlighet overfor de som har tatt hånd om ham.

Pips eneste drøm er nå å bli en ordentlig gentleman, slik at han kan bli en verdig mann i Estellas øyne. En dag går deler av drømmen i oppfyllelse. En advokat fra London dukker opp for å fortelle Pip at en hemmelig velgjører ønsker å gjøre ham til en gentleman. Pip må flytte til London for å få en skikkelig utdannelse, og han forlater villig og gjerne lærlingkontrakten i Joes smie til fordel for sine Store Forventninger. Endelig er drømmen om Estella innen rekkevidde.

Det er mye å si om Store forventninger, men med tanke på at boken har vært så til de grader populær siden utgivelsen i 1860-61, regner jeg med at det meste allerede er blitt sagt. For min del var høydepunktet med boken kombinasjonen av humor og sentimentalitet, og måten dette utspilles på gjennom karakterene. Noen av karakterene er både humoristiske og sentimentale figurer (blant annet Joe og Magwitch), andre er rene karikaturer. Men selv de komiske figurene er spill levende under den karikerte overflaten, og representerer enten forbilledlige menneskelige egenskaper eller tilsvarende dårlige. I likhet med de andre Dickens-romanene jeg har lest, spesielt Dombey and Son, er det disse bifigurene som står for mye av humoren i boken. Her heter de Mr. Pumblechook, Mr. Wemmick, Mr. Jaggers og Mr. Wopsle – bare for å nevne noen. Dickens skaper snodige karakterer som han deretter plasserer i situasjoner hvor særegenhetene deres får fritt spillerom. Som i denne pubscenen fra Pips barndom, hvor snille og trauste Joe viser sin ubehjelpelige konversasjonskunst og blir “reddet” av Shakespeare-entusiasten og klokkeren Mr. Wopsle:

Den fremmede kastet et nytt blikk på meg – fremdeles knep han det ene øyet igjen, som om han siktet på meg med sin usynlige pistol – og sa: “Han er visst en dugelig pode, han der. Hva er det dere kaller’n?”

“Pip,” sa Joe.

“Er Pip døpenavnet?”

“Nei, ikke døpenavnet akkurat.”

“Men etternavnet er kanskje Pip?”

“Nei,” sa Joe, “det er et slags oppnavn han gav seg sjøl da’n var liten, og som vi bruker på’n.”

“Sønnen deres?”

“Tja,” sa Joe ettertenksomt – det var selvfølgelig slett ikke nødvendig å tenke over saken, men det var liksom det som var omgangsformen på Three Jolly Bargemen; her skulle alt tenkes vel igjennom mens man smattet på pipen. “Nja – nei. Nei, han er’ke akkurat det.”

“En nevø?” sa den fremmede.

“Tja,” sa Joe, og på nytt la han ansiktet i dypsindige folder, “han er’ke – nei, jeg skal’ke lure deg, han er ikke - nevøen min heller.”

“Hva i helsike er han da?” spurte den fremmede, hvilket jeg syntes var en unødig voldsom spørsmålsform.

Mr. Wopsle gav nå sitt besyv med, som en som visste alt om familieforhold, og som i egenskap av sin profesjon hadde god greie på hvilke kvinnelige slektninger en mann ikke kan gifte seg med, og han forklarte nå forholdet mellom Joe og meg. Nå som han først var i gang, så Mr. Wopsle sitt snitt til å runde av med et fryktinngytende, snerrende utdrag fra Kong Richard III‘s liv og død, og han syntes åpenbart at han hadde rettferdiggjort utbruddet da han la til – ‘som poeten sier’.

Snodige karakterer, overraskende dialoger, pussige situasjoner – dette er det jeg liker aller best med Dickens. Det skyver som regel det mer forutsigbare hovedplottet litt ut i skyggen. Den frodige fantasien skaper en helt egen nysgjerrighet til boken, for han kan virkelig finne på hva som helst, og alt beskrives med like sterk innlevelse. I bokens etterord skriver John Irving at Dickens’ viktigste prosjekt er å røre leseren til latter og gråt, han er ikke en forfatter som forsøker å appellere til intellektet. Samtidig presenterer han en overbevisende forsvarstale for de sentimentale trekkene ved Dickens, de trekkene som vanligvis brukes mot ham:

“For en moderne leser er det altfor ofte slik at når en forfatter er på grensen til å bli sentimental, har han allerede gått over streken. Men som forfatter er det feigt å være så redd for sentimentalitet at man helt og holdent styrer utenom. Det er typisk – og unnskyldelig – for forfatterspirer at de unngår kliss ved ganske enkelt å nekte å skrive om mennesker, eller ved å nekte å plassere sine personer i sterkt følelsesladede situasjoner. En novelle som handler om en fire-retters middag sett fra gaffelens synsvinkel, kan aldri bli sentimental; det kan på den annen side tenkes at den ikke gjør særlig inntrykk på oss, heller. Dickens beveget seg med velberådd hu på kanten av det sentimentale.”

I motsetning til andre moderne lesere, er Dickens’ sentimentalitet en av grunnene til at jeg liker bøkene hans så godt. Han fornekter seg ikke, og skildrer skamløst de mest tåredryppende scener med en slik overbevisende innlevelse at jeg blir betatt. Og rørt. Hvis jeg har forstått Dickens rett, er det gjennom hjertet de store forandringer skjer, ikke hodet. Men intellektet fikk da noe å bryne seg på, det også. Spesielt i den meget spesielle karakteren Miss Havisham, det personifiserte Brustne Hjerte. Bitter, hatefull, hevngjerrig. Hun er avskyelig og herlig på en og samme tid. Det var likevel betydningen Estella får for Pip som interesserte meg mest. Gjennom hele boken kaller han det kjærlighet. Jeg er i tvil. Store forventninger er en oppvekstroman og en dannelsesroman, og for Pip er det ingenting som preger både oppvekst og dannelse så sterkt som Estella. Med jevne mellomrom leser jeg bøker som minner meg om Virginia Woolfs påstand fra det feministiske essayet Et eget rom:

“Women have served all these centuries as looking-glasses possessing the magic and delicious power of reflecting the figure of man at twice its natural size. [...] If she begins to tell the truth, the figure in the looking-glass shrinks; his fitness for life is diminished.”

Pips møte med Estella mener jeg hører hjemme i denne kategorien. Estella speiler Pip nådeløst og uten formildende trekk, og Pip liker ikke det han ser. Han oppdager plutselig at han er fattig, tarvelig og uskolert, med stygge klær. Pips barndom er ikke den lykkeligste man kan tenke seg, med en hissig og lunefull søster og fattigslige omgivelser (uten Store Forventninger). Det interessante er at dette egentlig er nok for Pip. Han har en fremtid med sin beste venn Joe, og (underforstått) med den like fattige jenta Biddy. Når han blir gammel nok skal han arbeide som lærling i Joes smie, og dette er noe begge gleder seg til. Enter Estella, opplært av den hevngjerrige Miss Havisham til å være kald og hovmodig, og til å gjøre gutter og menn ulykkelige i sin beundring av en uoppnåelig vakker kvinne. Den unge Pip biter på kroken, og oppdager plutselig hvor utilstrekkelig han er i forhold til den skjønne Estella. Han skammer seg over seg selv. Og han skammer seg over Joe.

“Noe av det sørgeligste som kan skje, er at man begynner å skamme seg over sitt eget hjem. Det kan godt være at det er forferdelig utakknemlig, og at straffen for å gjøre noe slikt er rettferdig og velfortjent, men at det er sørgelig, det kan jeg bekrefte.”

Pip forklarer sin egen skam og Estellas voldsomme makt over selvbildet hans som kjærlighet. I lys av Virginia Woolfs sitat anser jeg det som mer sannsynlig at hans besettende ønske om å bli bra nok for Estella snarere handler om et behov for å reparere skaden hun har påført egoet hans. Etter møtet med Estella er det ren overflate som teller: status, penger, utdannelse og en gentlemans verdighet. Vennskap, lojalitet og oppriktig kjærlighet vender Pip ryggen til når han setter kursen mot London, og det er først når livet har overkjørt ham fullstendig at han er i stand til å se hva han har tatt for gitt. Frem til da jakter han på Estella i håp om å reparere skadene. Han elsker ikke Estella; han trenger bekreftelse på at han er god nok for henne. En vesentlig forskjell.

“Aldri opplevde jeg så mye som en times glede i hennes selskap, men ikke desto mindre kvernet alle mine tanker om hvor lykkelig jeg ville bli dersom jeg kunne være sammen med henne livet ut.”

Selvbedrag og illusjoner. Når den hemmelige velgjøreren avslører seg for Pip, begynner forandringen han må gjennom for å kunne skille det viktige fra det uvesentlige. Hvis Pip noen gang virkelig elsker Estella, er det nå det skjer. Om ikke helt og holdent for hennes egen del, så i det minste fordi deres liv og skjebne har vært forbundet siden de var barn. Pip blir ulykkelig men klok når Dickens kliner til med sentimentale innsikter og forsoninger. Det er ingen store forventninger igjen på slutten, men det er nok til det beste.

Nå er slutten på Store forventninger et tema for diskusjon i seg selv. Dickens forandret nemlig på den originale slutten fordi den var for lite lykkelig. For de som har lest boken, men ikke den opprinnelige slutten, finner du den her. I den opprinnelige slutten møtes Pip og Estella igjen mange år senere og Estella er på sitt andre ekteskap. I den nye versjonen møtes de derimot igjen i siste kapittel, og forsones med hverandre. De går hånd i hånd ut av handlingen, og det er åpning for at det blir de to likevel. Den originale slutten er i dag generelt ansett for å være bedre enn den nye, lykkeligere slutten, fordi den opprinnelige er mer realistisk. Men John Irving har (selvfølgelig) et meget godt poeng i sakens anledning, når han påstår at endringen var til det beste. En mer sentimental slutt, utvilsomt, men som han påpeker: Dickens er sentimental, og han skrev aldri realistiske romaner. Det blir helt feil å skulle avslutte en urealistisk roman på en realistisk måte, en måte som ikke passer med Dickens’ øvrige modus operandi. At Estella skulle gifte seg med en landsens lege etter mange års forferdelig ekteskap synes jeg dessuten er lite sannsynlig når hun har en formue å leve av. Enten Pip eller ingen, mener nå jeg. Leve romantikken!

Selv om jeg likte Store forventninger godt, har jeg på følelsen av at jeg fortsatt har til gode de beste romanene av Dickens. De jeg tror jeg kan like enda bedre er Bleak House, The Pickwick Papers, The Old Curiosity Shop og David Copperfield. De to første står på agendaen senere i år, men det spørs hva jeg rekker. For å trekke frem Irving igjen, og avslutte der, er det nemlig noe ved Dickens som gjør at det tar tid å komme gjennom mursteinene hans:

“Det er et håpløst foretagende å skumlese Dickens; man går glipp av så mye at man ikke skjønner noen ting. Han sørget for at hver eneste setning skulle være lettlest fordi han ville at hver eneste setning skulle bli lest.”

Lite oppløftende nyheter for de som foretrekker fiffig leseteknikk. Men du bør lese Dickens. Ikke la deg skremme av klassikerstempelet, lengden på bøkene eller språket. Ragnhild Eiklis norske oversettelse av Store forventninger er glimrende og gjennomarbeidet, og flyter så godt at boken gjerne kan leses på norsk. Det går nok litt raskere. Hennes norske oversettelse av Bleak House kommer senere i år, og den trumfer originalen for min del. Jeg gleder meg.

Marsvinner i lesesirkelen

Victor Hugos Ringeren i Notre Dame er nok den vanskeligste boken vi har lest i lesesirkelen så langt, for kun fire bloggere har rukket å blogge om boken. Alle har lest forskjellige utgaver, og det er kanskje noe av grunnen til at responsen var blandet. Lenker til innleggene finner du som vanlig under arkfanen øverst på bloggen.

Jeg har trukket ut en vinner blant de fire som hadde skrevet om boken innen i dag tidlig. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen.

Vinneren er trukket ved hjelp av random.org, og det ble…

Migrating Coconuts!

Gratulerer så mye! Hvilken premie du får, avhenger av hvilke lesesirkelbøker du har/har lest allerede. Send meg en epost med adressen din til linesbibliotek@gmail.com, så finner vi ut av det.

En stor takk til dere som var med i lesesirkelen i mars! For de av dere som ikke rakk å lese ferdig boken tidsnok til å blogge om den på søndag: Dere kan fortsatt kvalifisere til premie ved årets slutt dersom dere blogger om boken senere i år og legger igjen lenke på lesesirkelsiden da. Jeg håper uansett at dere er med i april også. Da skal vi lese en kriminalroman fra 1800-tallet, Wilkie Collins’ The Moonstone. Ha en fortsatt fin tirsdag!

Lesesirkel mars: Ringeren i Notre Dame

Denne månedens lesesirkelbok er litt av en utfordring. Victor Hugos Ringeren i Notre Dame (1831) er såvidt jeg kan se ikke tilgjengelig i komplett norsk utgave, og deltakerne har enten måttet lese en sterkt forkortet norsk utgave eller den komplette utgaven på engelsk. Den norske har fokus på plottet, men mangler de mange miljøskildringene som er en vesentlig del av boken. Den engelske er derimot holdt i et så arkaisk språk at det kan være vanskelig å finne flyten. Det berømte valget mellom pest eller kolera, med andre ord. Jeg vet ikke om noen har klart å fullføre boken til i dag, og foreslår derfor at de som ønsker det blogger om boken ut fra det de har rukket å lese.

Det å lese klassikere er noe mange vegrer seg for, nettopp fordi det kan være vanskelig å komme ordentlig inn i teksten. Hvis språket er utilgjengelig, miljøet fremmed, den historiske perioden ukjent og plottet vanskelig å få tak på er det ikke helt enkelt å skulle mene noe om det man leser. Men det å ikke helt klare å komme inn i teksten betyr ikke at man ikke har noe å si om den. Min oppfordring – og utfordring – til lesesirkeldeltakerne i dag er derfor å si noe om hva som eventuelt gjorde boken vanskelig å lese. Og ikke minst, om det likevel var noe ved boken som var interessant.

Når dere har lagt ut innlegget deres, kan dere legge igjen en lenke i kommentarfeltet under. Dere som ikke har blogg kan bruke dette kommentarfeltet til å diskutere boken, og det kan selvfølgelig alle andre som har lest boken på et eller annet tidspunkt også gjøre. I morgen trekker jeg ut en vinner blant de som deltok i lesesirkelen i dag. Premien er en av de neste bøkene i lesesirkelen i år, litt avhengig av hvilke bøker vinneren allerede har lest. Kriteriene for å være med i trekningen er at dere har lest boken og skriver om den i dag – enten på egen blogg eller i kommentarfeltet under.

Jeg har som vanlig ikke rukket å lese ferdig boken, og skal bruke søndagen til å komme så langt som mulig. Om jeg skriver om den i dag eller venter til jeg har lest den ut, har jeg ikke bestemt meg for ennå. Men det er som sagt fritt frem til å blogge om boken selv om man ikke har kommet helt i mål.

Ha en flott søndag så lenge!