Lesesirkel 1001 bøker: Det røde rommet

Denne måneden leser vi August Strindbergs Det røde rommet, utgitt i perioden 1870-1880 som føljetong. Romanen er kjent som den første moderne svenske romanen, og er en politisk og sosial satire som blander Zolas naturalisme med Dickens’ samfunnskritikk. Det røde rommet ble Strindbergs store gjennombrudd som forfatter.

Fra 1001-boken: Romanens helt, den unge idealisten Arvid Falk, sier opp sin stilling i statsadministrasjonen i avsky over den fordervelsen han ser overalt i systemet. Han ønsker å bli forfatter og slutter seg til en gruppe kunstnerbohemer, men kjemper for å befri seg fra sine egne snerpete, puritanske tilbøyeligheter. Falks radikale reformiver dempes gradvis, og han føler seg fristet til å anta det egoistiske livssynet som den konservative journalisten Struve går inn for. Som så ofte hos Strindberg, er det spenningen mellom uforenlige motsetninger som gir beretningen dens kraft.

Jeg har i skrivende stund bare lest 75 sider av boken, men kjenner meg foreløpig ikke igjen i den gørrkjedelige beskrivelsen av den. Jeg synes Strindberg er adskillig nærmere Dickens enn begredelig naturalisme. Boken er mer fengende enn jeg trodde da jeg lot den stå urørt i bokhyllen i åtte år. Men det er mulig kjedsommeligheten hoper seg opp mot slutten, eller at jeg rett og slett er litt for glad i sære romaner fra 1800-tallet. For min del er det den desidert beste lesesirkelboken så langt i år, men så rakk jeg jo ikke Austens Northanger Abbey.

Jeg tror vi blir relativt få som deltar i lesesirkelen denne gangen, og at det bare er den harde lesesirkelkjernen som fremdeles henger med. Det blir nesten som i 2012, og så hyggelig at! Mitt innlegg kommer på søndag, sånn at jeg får lest mest mulig av boken før jeg finner fram adjektivene.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, sånn at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen. Hvis du har skrevet om Det røde rommet tidligere, lenk gjerne til innlegget ditt i kommentarfeltet under.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir.

God helg!

Bursdag!

Jeg blogger så sjelden for tiden at det er på tide med et lite livstegn. Jeg har altså ikke har sniksluttet eller lagt ned bloggen i all stillhet, og jeg har verken dødd eller havnet på sykehus. Det er bare livet som har sammensverget seg mot meg og gitt meg så mye annet å gjøre at bloggen, mitt lille hjertebarn, må forsømmes en stund til. Men jeg har nesten skrevet ferdig innlegget mitt om Fanny Hill, som er så langt og så grovt at jeg må stålsette meg for å tørre å publisere det. Og jeg har fremdeles en slags plan om å lese Strindbergs Det røde rommet til lesesirkelen neste helg. Jeg har til og med hentet boken frem fra hyllen! La det være et bevis på mine gode intensjoner.

Og så er det igjen tid for å feire trippelbursdag. I går hadde grunnloven bursdag, og det ble behørig feiret med manuslesing og klesvask. I dag har jeg bursdag – hurra! – og feirer med Grand Prix, trening og intens introspeksjon. Jeg krysser fingrene for Margaret Berger, men tror dessverre danskene vinner i år. I morgen fyller bloggen min tre år, og dagen skal markeres med ekstremt dårlig samvittighet over hvor lite jeg har blogget i år. Jeg er et fyrverkeri av et menneske, og livet mitt er en fest!

Bloggbursdag = giveaway i Blogglandia, og i fjor fikk jeg gitt bort ca femti bøker av overskuddslageret mitt til Marianne, Gro og Karin. I retrospekt innser jeg at det var en så egoistisk gave at den nesten var ondskapsfull. Så i år modererer jeg meg, og gir bort bare én eneste bok, og det er en gave som kommer rett fra hjertet. Det er ikke en hvilken som helst bok det er snakk om. Det er Nick Hornbys Housekeeping vs. the Dirt. Hvis du ikke ønsker deg den, så la meg være den første til å si at det sannsynligvis feiler deg noe alvorlig. Eventuelt at du har lest den så mange ganger at du nå kan den utenat.

Jeg har aldri klart å skrive en skikkelig anbefaling av Hornbys bøker om lesing, selv om jeg har prøvd. Jeg har et utkast liggende om Shakespeare Wrote for Money som jeg kanskje velger å publisere hvis bloggen overlever all grisepraten i Fanny Hill-innlegget. Men jeg får prestasjonsangst når jeg skal skrive om Hornbys månedlige leserapporter. Han har tross alt klart å bli verdens beste bokblogger uten engang å ha blogg. Slå den. Å skulle beskrive hvor suverent han skriver om bøker og lesing er omtrent like vanskelig for meg som det var for Dante å beskrive paradis. Man blir blindet av all stråleglansen. Men Moshonista, Bokofilia og Migrating Coconuts har skrevet noen fine og frelste innlegg.

Housekeeping vs. the Dirt er en samling spalter hentet fra det amerikanske tidsskriftet the Believer. Boken er den andre halvdelen av The Complete Polysyllabic Spree, i tilfelle du har den allerede. Hornby skriver om hvilke bøker han har lest og kjøpt den siste måneden, og kommer med betraktninger om alt fra lesetørke, blurber, snobbete litteraturkritikere og vittige anekdoter fra sitt liv som leser. Hornby har det gøy med bøker, og det er ingenting som gir meg så lyst til å lese bøker som spaltene hans. Han skriver underholdende og treffende, og beveger seg uanstrengt mellom små og store litterære temaer. Utdraget nedenfor er innledningen til en av spaltene hans.

A few years ago, I was having my head shaved in a local barbers’ when the guy doing the shaving turned to the woman working next to him and said, “This bloke’s famous.”

I winced. This wasn’t going to end well, I could tell. Any fame that you can achieve as an author isn’t what most people regard as real fame, or even fake fame. It’s not just that nobody recognizes you; most people have never heard of you, either. It’s that anonymous sort of fame.

The young woman looked at me and shrugged.

“Yeah,” said the barber. “He’s a famous writer.”

“Well, I’ve never heard of him,” said the young woman.

“I’ve never even told you his name,” said the barber.

The young woman shrugged again.

“Yeah, well,” said the barber. “You’ve never heard of any writers, have you?”

The young woman blushed. I was dying. How long did it take to shave a head, anyway?

“Name one author. Name one author ever.”

I didn’t intercede on the poor girl’s behalf because it didn’t seem to be that hard a question, and I thought she’d come through. I was wrong. There was a long pause, and eventually she said, “Ednit.”

“Ednit?” said her boss. “Ednit? Who the fuck’s Ednit?”

“Well, what’s her name, then?”

“Who?”

“Ednit.”

Eventually, after another two or three excrutiating minutes, we discovered that “Ednit” was Enid Blyton, the enormously popular English children’s author of the 1940s and 1950s. In other words, the young woman had been unable to name any writer in the history of the world – not Shakespeare, not Dickens, not even Michel Houellebecq.

Hornby knytter anekdoten til hvordan interessen for litteratur synker i befolkningen, samtidig som litteraturen blir stadig mer litterær og lukker seg rundt sin egen sfære. Han mener forfattere er feige når de bare skriver om intellektuelle temaer som interesserer svært få mennesker, og at forfattere må slutte å skrive så mange romaner om skriving og litteratur (amen!). Han går fra Ian McEwans roman Saturday til en fotballkamp mellom Arsenal og Manchester United. Han skriver om britisk politikk og skuffelsen over Tony Blair, enda et par romaner, og runder av med å lure på om brukte bøker som koster en penny på internett er en svindel, eller om det er sånn man kvitter seg med gamle bøker som har usedvanlig lite vellykkede blurber. Alt dette på sju sider, og alt er like engasjerende og morsomt å lese. Jeg skjønner ikke hvordan han klarer det, men Hornby er min største autoritet på bokbloggfaglige spørsmål.

Housekeeping vs. the Dirt er på 150 lettleste sider. Hvis du ikke er vant til å lese på engelsk, er Hornby den perfekte trening. Hvis du allerede har for mange bøker å lese, er Hornby det beste valget. Ikke bare får man lyst til å kaste seg over sin egen bokhylle etter å ha lest boken, men man får en fin bekreftelse på det vi allerede vet: Alt som har med bøker å gjøre er skikkelig gøy!

Jeg vet at det er vanlig å gi ekstra vinnersjanser hvis deltakerne gjør alt mulig for å like bloggen overalt. Siden jeg trives utmerket i min beskjedne lille avkrok av Blogglandia, innfører jeg heller en alternativ måte å øke vinnersjansene dine på. Hvis det er mulig å overrekke boken personlig – fra meg til deg – får du ekstra poeng, fordi jeg da får muligheten til å snakke entusiastisk om boken IRL. Det er en av livets svakheter, har jeg oppdaget, at det gir meg altfor få muligheter til å snakke entusiastisk om Nick Hornbys bokspalter. Men for ikke bare å favorisere folk som bor i nabolaget mitt, får du også ekstra muligheter til å vinne hvis du skriver noen ord om hvorfor du vil ha boken. Du kan skrive i kommentarfeltet eller sende meg en mail.

Ha en fin lørdag i solen! Heia Norge!

Bokbloggerprisen er her!

Jeg er så heldig å være medlem av komiteen bak bokbloggertreffet i Oslo, som ble arrangert for første gang i fjor høst og skal bli en årlig tradisjon. Mye skjer når så flinke og bra damer som Silje, Elin, Gro, Lise og Rose-Marie møtes for å arrangere komiteens forsinkede julebord en mørk og stormfull januarkveld. Blant annet oppstår strålende ideer som at norske bokbloggere bør ha sin egen litteraturpris. Som sagt så gjort. Du kan allerede begynne å lage en liste over årets norske favorittbøker, for neste år kommer vi til å trenge din stemme til Bokbloggerprisen!

Vi i komiteen har vært innom mange muligheter og alternativer – foreslått, diskutert, kverulert og flisespikket (de to siste var det selvfølgelig jeg som stod for) – men landet til slutt på at vi ønsker å ha en pris som inspirerer til lesing av norsk litteratur. Vi har valgt bort utenlandsk litteratur fordi vi mener at den allerede får svært mye oppmerksomhet fra bokbloggere, ofte på bekostning av norsk litteratur. Og i motsetning til de aller fleste utenlandske forfattere, leser mange norske forfattere det vi bokbloggere skriver om bøkene deres. Det synes vi i komiteen er et veldig spennende utgangspunkt for å dele ut en pris.

Målet med prisen er todelt: Vi ønsker å rette fokus mot norsk samtidslitteratur, og har derfor valgt brede kategorier der alle typer norske bøker har en sjanse til å løftes fram og få oppmerksomhet. Samtidig ønsker vi at prisen skal øke bevisstheten blant norske bokbloggere om hva vi leser av norsk litteratur, og engasjere den bokbloggende delen av befolkningen til å lese norske bøker og diskutere dem.

Vi har laget to kategorier. Årets norske roman (inkl. krim) og Åpen klasse (lyrikk, dokumentar, noveller, bøker for barn og ungdom osv). Vi har delt inn kategoriene slik at konkurransen skal bli noenlunde rettferdig sjangermessig, sånn at ikke romanene helt slår i hjel de andre sjangrene allerede på startstreken.

Bokbloggerprisen skal deles ut hvert år under bokbloggertreffet. Prisen skal være demokratisk og uavhengig, og har ikke som mål å gå andre litteraturpriser i næringen. De bøkene som kan nomineres og stemmes fram må være skrevet av norske forfattere og utgitt på norsk for første gang året før. Bokbloggerprisen 2014 skal med andre ord deles ut til bøker som utgis i 2013. Derfor har vi i komiteen valgt å gå ut med dette lenge før det skal stemmes, slik at alle bokbloggere har muligheten til å notere seg hvilke norske bøker dere leser og liker i løpet av 2013.

Når vi i god bokbloggtradisjon gjør opp status over leseåret ved årets slutt, håper vi at alle bokbloggere vil være med og nominere deres norske favoritter og dermed hjelpe oss til å snekre sammen en shortlist med de bøkene som har fått flest stemmer. Deretter skal vi i komiteen legge opp til en frivillig samlesning av titlene på shortlist, der alle som har mulighet og lyst kan lese noen av (eller alle) bøkene som norske bokbloggere likte aller best i året som gikk. Da har vi over et halvt år på oss til i ro og mak å finne ut hvem vi vil gi vår endelige stemme.

Hvem kan stemme? Alle norske bokbloggere. En bokblogg defineres her som en bokrelatert blogg der det skrives jevnlig om andres bøker. Vi kommer tilbake med flere detaljer om hvem som kan stemme (og hvordan) når det nærmer seg, men meningen med kriteriene er å få med så mange norske bokbloggere som overhodet mulig, og forhindre at folk som egentlig ikke blogger om bøker skal snike seg til å stemme likevel. Det skal være en bokbloggerpris i ordets rette forstand.

For min egen del blir dette en kjærkommen anledning til å rydde tid i programmet til lesingen av flere aktuelle norske bøker, noe som alltid blir sørgelig nedprioritert her i gården. En rask gjennomgang av hvilke bøker jeg har lest i de tre årene jeg har blogget, viser at jeg som regel leser eldre bøker fremfor nye bøker, utenlandske bøker fremfor norske bøker. Jeg kommer til å bruke prisen som en unnskyldning til endelig å få lest mer ny, norsk litteratur.

Jeg håper dessuten at prisen kan bidra til å skape diskusjoner i Blogglandia. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet mitt, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er fryktelig lite spennende.

Jeg innrømmer gladelig at jeg har en del fordommer mot norsk samtidslitteratur, og at den derfor ofte blir valgt bort til fordel for mer spennende saker. Samtidig er det en av grunnene til at jeg nå har lyst til å lese flere norske bøker. Enten oppdager jeg nye favoritter som jeg ellers aldri ville ha lest på grunn av fordommer, eller så får jeg fordommene mine bekreftet og anledning til å skrive syrlig og grettent om det. En vinn-vinn-situasjon på alle måter.

Vi kommer tilbake med mer informasjon etter hvert. I mellomtiden håper vi selvfølgelig at dere blir like entusiastiske over prisen som vi i komiteen er. Apropos entusiasme: En stor takk til litteraturprisekspert Clementine som har hjulpet komiteen med mange verdifulle innspill underveis.

Vi gleder oss!

Lesesirkel 1001 bøker: Northanger Abbey

Etter nærmere to år med lesesirkel kom turen endelig til den fantastiske Jane Austen. Northanger Abbey (1818) var den første romanen Austen fullførte, men den ble ikke publisert før etter hennes død i 1817. Wikipedia sier følgende om handlingen i boken:

I Northanger Abbey følger leseren den 17 år gamle Catherine Morland og familievennene Mr. og Mrs. Allen til byen Bath i England. Catherine er i Bath for første gang, og gleder seg over å kunne besøke nye venner, blant andre Isabella Thorpe, og gå på ball. Catherine vekker interessen hos Isabellas bror, John Thorpe, og hos hennes egentlige kjærlighet i boken, Henry Tilney. Hun blir også venner med Eleanor Tilney, Henrys yngre søster. Henry fanger hennes oppmerksomhet med sitt syn på romaner og kunnskap om historie og verden. General Tilney (Henry og Eleanors far) inviterer Catherine på besøk til familiens eiendom, Northanger Abbey. Fordi Catherine har lest Ann Radcliffes gotiske roman The Mysteries of Udolpho, forventer hun at Northanger Abbey skal være et mørkt, gammelt sted fullt av gotisk skrekk og fantastiske mysterier.

De som slet seg gjennom hele eller deler av The Mysteries of Udolpho i lesesirkelen i november, får forhåpentligvis valuta for pengene når Austen gjør narr av Radcliffes gotiske überromantikk gjennom Catherine Morlands romantisering av verden. Jeg har hørt rykter om at Northanger Abbey dessuten sleivsparker nedlatende i retning av M.G. Lewis’ The Monk, som vi leste i desember. Det ser ut til at alle 1001-bøkene henger sammen, og at det går en rød tråd gjennom lesesirkelen.

Jeg har dessverre ikke hatt tid til å lese Northanger Abbey, og har ikke engang hatt tid til å begynne på den. Det er synd, for dette var en av bøkene i årets lesesirkel som jeg gledet meg aller, aller mest til å lese. Men april ble litt overveldende jobbmessig. Jeg har begynt å jobbe på kontor igjen noen dager i uken, og jeg sliter med å skulle prestere noe uten joggebukse. I tillegg har det ene konsulentoppdraget avløst det andre, så all min lesetid har gått med til å vurdere manus. I mai må jeg finne en bedre måte å kombinere mine forpliktelser overfor lesesirkelen med mine forpliktelser overfor den norske litteraturens fremtid.

Hvis jeg får tid i morgen, skal jeg likevel prøve å skrive et lite innlegg om Jane Austen på generelt grunnlag. Jeg har skrevet skandaløst lite om Austen i mine tre år som bokblogger, og nå må jeg skjerpe meg. Uansett gleder jeg meg til å lese alle innleggene om Northanger Abbey, sukke av misunnelse over at dere fikk lest boken og ikke jeg, og fryde meg over at Jane Austen legger beslag på masse velfortjent oppmerksomhet i Blogglandia.

Når du har lagt ut innlegget ditt, legger du igjen lenke i kommentarfeltet under sånn at alle kan finne det. Husk å lenke enten til dette innlegget eller denne siden når du skriver innlegg, slik at leserne dine finner frem til de andre deltakerne i lesesirkelen.

Generelt om lesesirkelen: Målet er å lese så mange gode bøker som mulig sammen med så mange kule folk som mulig. Vi leser mye forskjellig, gammelt og nytt, og lesesirkelen er en glimrende mulighet til å utvide din litterære horisont, oppdage nye favoritter eller lese bøker du lenge har hatt lyst til å lese. Fordelen med å lese samtidig med andre er at man kan diskutere boken mens detaljene fortsatt sitter friskt i minne.

Alle som vil kan delta i lesesirkelen, men påmelding er bare for de som har egen blogg. Du kan melde deg fortløpende på og av bøker akkurat når du vil, det gjør du i kommentarfeltet her. Du kan delta selv om du ikke har meldt deg på på forhånd, og du kan la være å delta selv om du har meldt deg på. Likevel blir jeg veldig glad for påmeldinger, sånn at jeg vet hvor travel lesesirkelhelgen blir. Hvis du ikke allerede har stemt på hvilken bok du vil at lesesirkelen skal lese neste år, kan du gjøre det til høyre på bloggen.

God helg så lenge!

Min påskekrim: Sherlock Holmes, nazister og fyrrige svensker

Det ble mye krim på meg i mars. Først ut var Dürrenmatt-krisen, som jeg allerede har dekket behørig her. Så var det Krimfestival tre dager til ende hos Cappelen Damm. Jeg trosset heroisk et dundrende migreneanfall for å få med meg hele tolv arrangementer på tre dager (pluss nachspielene, of course), og avlegger rapport om festivalen så fort den ikke lenger har et snev av aktualitet. Deretter var det påske, den store krimhøytiden, i slutten av måneden. Jeg holdt meg til krim som handlet om gamle dager, og det nærmeste jeg kom moderne tid var 1950-tallet. Det er fordi jeg liker sånt som er gammelt mye bedre enn sånt som er nytt. I tråd med denne tankegangen får du her påskekrimtipsene du trengte for en måned siden.

Tårn er Bernt Rougthvedts tredje krimroman, utgitt tidligere i år. Vanligvis pleier jeg å opplyse om det hvis jeg har mottatt boken fra forlaget, men denne gangen må jeg dessverre melde pass. Jeg tror at jeg fikk boken av forlaget på et av ovennevnte nachspiel, men er litt usikker. Jeg kan ha kjøpt den selv. Jeg håper i alle fall at jeg ikke har stjålet den. Men nachspielet var så bra at jeg ikke kan sverge på noe.

Handlingen i Tårn er lagt til Oslo i 1944-45. Tyskerne er slitne og drikker for meget. Nordmennene er lei av Hitler og savner kongen sin. Erik Fjeld er motstandsmann og jobber med svart propaganda for motstandsgruppen H7, ofte forkledd som tysk eller norsk nazist. Han blir valgt inn i den hemmelige ledelsen av organisasjonen når en av lederne blir avslørt og må flykte til Sverige. Før mannen flykter, ymter han frampå om at ikke alle i ledelsen er til å stole på. Som om ikke kampen mot nazister og angivere er nok å bale med for Fjeld, blir han i tillegg involvert i et komplott mot kong Haakon 7. og må prøve å fange en kvelermorder med Gestapo i hælene.

Andre verdenskrig er sannsynligvis verdens aller beste utgangspunkt for en spenningsroman, med nazister, spioner og motstandsfolk en masse som prøver å lure hverandre i feller med livet som innsats. Det skal godt gjøres ikke å få god underholdning ut av krigen, og Tårn er intet unntak. Romanen er relativt kort, og det er høyt tempo og masse action hele veien. Faktisk ble det litt i overkant høyt tempo innimellom, selv for meg, som surmuler hvis krimheltene tenker for mye og løper for lite. Men handlingen ble så mettet og dødpunktene så få at jeg aldri fikk helt grep om strukturen. Og for meg er strukturen i en krimroman omtrent like viktig som å finne ut hvem morderen er. Jeg leste imidlertid boken ganske stykkevis og delt, og tror den fungerer helt ypperlig hvis den leses i en noenlunde uavbrutt økt – som er måten den selv legger opp til å leses på. For det går i ett her, og leseren får ingen grunn til å ta pauser.

Rougtvedt har store kunnskaper om krigen, og kombinerer fakta og fiksjon så godt at jeg føler at jeg lærer noe, selv når jeg ikke vet om det jeg lærer er sant eller ikke. Sånne bøker faller alltid i smak hos meg, spesielt når de er fra krigens dager. Det jeg likte best med boken var alle detaljene fra okkupasjonstiden, og et Oslo fra gamle dager som virket spill levende – både gjenkjennelig og veldig annerledes. Mitt eget nabolag var til og med beskrevet, og klimakset foregikk i en leilighet rett over gata fra der jeg bor. Jeg skal ikke være dårligere enn å innrømme at bøker får bonuspoeng av sånt.

Jeg grøsset da jeg kikket ut av sidevinduet. Nedre del av Schweigaardsgate var som alltid et trist skue, den tette og uensartede bygningsmassen var ubeskrivelig sotete og stygg.

- Herregud, sa jeg, det er som å kjøre inn i en spøkelsesby!

Ulla smilte svakt. – Eller som en polsk getto. Da jeg var liten turde jeg ikke nærme meg østkanten for mitt bare liv. Jeg var overbevist om at det bare bodde fylliker og forbrytere her.

70 år senere bor det fremdeles bare fylliker og forbrytere her i Schweigaards gate. Heldigvis er alle bygårdene nymalte og lekre, og det ser ikke lenger ut som en polsk getto her. All elendigheten er skjult bak en plettfri og smekker fasade, akkurat som på vestkanten.

På det nachspielet under Krimfestivalen da jeg fikk (?) Tårn, diskuterte jeg den med en mannlig leser som mente at den er en guttebok. Jeg husker ikke lenger begrunnelsen hans (det var som sagt var et bra nachspiel), men jeg funderte mye på det mens jeg leste boken. Kanskje det skyldes at det er masse action på våpenfronten og lite action på klinefronten? Men jeg er uansett ikke enig. I tilfelle du som leser dette er kvinne og tilfeldigvis har snakket med samme mann: Tårn er en unisex-bok. Du kan trygt lese den hvis du har lyst. Menn har faktisk ikke enerett på å like andre verdenskrig, iskalde nazister og konspirasjoner mot kongefamilien. Eller bøker som går i hundre i stedet for slow motion.

Men tenker folk virkelig fremdeles sånn at gutter liker morsomme, spennende og kule bøker, mens jenter bare liker følsomme, romantiske og teite bøker? Og tenker de sånn fordi det er sant? Hva mener dere? Det er et interessant tema, uten tvil. Men jeg synes at risikoen ved å tørre å ta debatten akkurat her, på min blogg, er ganske høy. Hvis jeg ikke argumenterer godt nok for jenteleserne, mister jeg kanskje retten til å være kvinne. Med Inga Marte Thorkildsen i regjering kan alt skje. Så jeg feiger ut og konkluderer med at jenter også kan elske krimbøker fra krigen, forutsatt at bøkene har de samme egenskapene som vi elsker hos menn. Og Tårn er både spennende, smart og kjapp i replikken, med et maskulint og lekkert ytre. Jeg skal ikke engang nevne alle uniformene. Take me upstairs, darling.

Påskens største høydepunkt ble likevel En morder lyver ikke alene av Maria Lang. Hun sammenliknes ofte med Agatha Christie, og er det én ting jeg liker i krimbransjen, så er det Agatha Christie. Jeg følte meg litt sprelsk og vågal sånn rett før påske og bestemte meg for bare å kaste meg ut i en helt alternativ påskefeiring der jeg byttet ut den obligatoriske Poirot-krimmen med Maria Lang. Hvorfor ikke? Man lever bare en gang.

Jeg hørte rykter om at det kunne være lurt (men ikke tvingende nødvendig) å begynne med førsteboka, En morder lyver ikke alene, siden det er her detektivtrekanten Puck, Christer Wijk og Einar Bure introduseres for første gang, og Puck og Einar forlover seg. Puck er en kvinne, forresten, så dette er ikke noe homoerotisk kammerspill.

Jeg er uansett en tvangskronologisk leser og kontaktet derfor Silke forlag lenge før påske for å få tilsendt førsteboka tidsnok til ferien. Da den ikke kom, ble jeg nervøs. Så nervøs, faktisk, at jeg purret på forlaget, noe jeg ellers holder meg for god til. Da postmannen endelig dukket opp med boken, stod jeg og trippet som en høne ved postkassen.

Til tross for så utrolig store forventninger på forhånd, ble jeg likevel positivt overrasket. Maria Lang er en svensk Agatha Christie med litterære kvaliteter. Hun har alt jeg liker med Agatha Christie og enda mer. Mordgåten var riktignok ikke like absurd innviklet og totalt usannsynlig som hos Christie, men Lang tar det igjen ved å skrive bedre. Det er mer stemningsfylt og løssluppent, og miljøet kommer tydeligere fram. Det er sommerlig og sanselig og svensk. Og jeg får virkelig ikke sagt hvor herlig vittig det er.

Solen skinner over Sverige anno 1950, og Puck skal på ferie til en øde øy sammen med sine akademisk-litterære, smårike og tiltrekkende borgerlige venner. Det er førti grader i luften, blodet bruser enda hetere under ungdommelig glatt hud, og det brygger opp til tordenvær – både bokstavelig og metaforisk. Snuskete hemmeligheter har vært feid under teppet til gjæring over lang nok tid, og det lukkede rom er forskriftsmessig lukket. En håndfull mistenkte er oppstilt og klare til inspeksjon under påskudd av å være fredelige feriegjester. Leseren gnir seg i hendene og kjenner påskefreden senke seg. Her skal det myrdes!

“Det var allerede altfor mange vakre og erotisk tiltrekkende personer på den lille øya vår til at det kunne bli ordentlig hyggelig.”

Mindre hyggelig skal det bli når disse vakre og erotisk tiltrekkende menneskene begynner å ta hverandre av dage. Hvis Tårn hadde for lite klining til at en jenteleser som meg kunne like boken, er det så mange erotiske eventyr i En morder lyver ikke alene at jeg på vegne av mitt kjønn må si meg fornøyd og vel så det. Kärleken er både plott, drapsårsak og generell underholdning her.

Neida, det er ingen spoiler. Tro meg, det er så mange kjærleiksforviklingar på gang at min monogame hjerne ikke klarer å holde tritt med disse vellystige femtitallssvenskene der de elsker hverandre, dreper hverandre og gir hverandre falske alibier når de egentlig skulle ha ligget alene i enkeltsengene sine om natten som vanlige folk. Hvem elsker egentlig hvem? Er spørsmålet. Et spørsmål det er vanskelig å få et tydelig svar på så lenge alle kliner med alle.

Sjefsklineren er George Malm, den perfekte mann. En nordisk Adonis; blond, blåøyd, velskapt og med en meget liten hjerne. Det spiller ingen rolle hvem han kliner med, så lenge han får kline. Første kveld på øya, første gang han møter Puck, går de en liten kveldstur. Han kaster seg over henne. Det er på side 35. Allerede på side 37 har Puck stått opp om natten og tatt George på fersken mens han kliner med vertinnen Ann-Sofi, gift med Rutger. Mannen er en kosemaskin.

“Tankene tumlet rundt i det stakkars hodet mitt da jeg endelig kom meg usett inn i rommet. Hadde jeg tatt så grundig feil av den kjølige Ann-Sofi? Eller var hun blitt desperat av sjalusi? Og Rutger – lå han inne og sov mens hans kone hadde en hyrdestund med en annen, eller var han også ute på eventyr i sommernatten?”

Og det var da jeg skjønte det, nederst på side 37. Herregud, det er jo meg! Hyrdestunder og eventyr i sommernatten, det er jo akkurat sånn jeg skriver! Maria Lang skriver nøyaktig sånne krimromaner som jeg ville ha skrevet hvis jeg hadde sluttet å fjase på blogg og begynt å skrive krim! Rettere sagt: Maria Lang skriver sånn som jeg ville ha prøvd å skrive, jeg sier ikke at jeg hadde fått det til. Ikke ser jeg noen vits i å prøve heller, når Maria har gjort det for meg.

Men … Det er til og med litteraturvitere der! Folk som har tatt doktorgrader i litteraturhistorie, og/eller skrevet diktsamlinger og makabre krimromaner med mange lik! Jøye meg. Det er som hentet rett ut av min indre verden. Og ytre verden, for så vidt, for det beskriver jo minst halvparten av min omgangskrets. Karakterene diskuterer til og med hvem som får flest damer; vulgære grøssermordere med “en svak pasjon for krim” eller diktere av “sublim poesi om kjærlighet og åkerrikser”? Dette må jeg komme til bunns i før liv går tapt. Ellers blir jeg kanskje nødt til å skrive en kjedelig krimroman for å forklare hva som egentlig skjedde da min venn X bestemte seg for å myrde min venn Y. Det høres litt for lite ut som Maria Lang, og litt for mye ut som Donna Tartts makkverk Den hemmelige historien.

Og plutselig, før jeg visste ordet av det, hadde jeg fått Kindle. Det skjedde akkurat så brått, fra det ene avsnittet til det andre. En veldig gavmild og omtenksom venninne fant ut at jeg trengte å forflyttes fra 1800-tallet til moderne tid, og ga meg en Kindle. Det første jeg gjorde var selvsagt å bruke Kindle til å løpe strake veien tilbake til 1800-tallet.

For fire dollar lastet jeg ned rubbel og bit av Arthur Conan Doyles bøker om Sherlock Holmes, og førti andre britiske klassikere på under ti minutter. Førti klassikere! Til fire dollar! Jeg maler som en katt. Sherlock Holmes snur seg derimot i graven og deduserer seg  fram til at verden har gått av hengslene når en utepils koster dobbelt så mye som å anskaffe seg alle perlene i britisk litteratur utgitt før 1900. Det ser ut til at solen har gått ned for godt over dronning Victorias store imperium.

Til gjengjeld har solen stått opp og skinner smilende over våre smellfeite Kindle-oppfinnende naboer i vest. Jeg kan dessverre ikke identifisere min Kindle mer spesifikt enn at den lyder navnet Kindle og er “assembled in China”. Dere elektronifiserte mennesker der ute gjenkjenner den kanskje hvis jeg sier at den veier ingenting, er liten og veldig nusselig, har knapper på begge sidene, og mangler touch-skjerm og tastatur. Den er idiot proof, selv for meg som bare så vidt aner konturene av hva instagram, blu-ray, lcd og twitter er for noe, og derfor velger å tro at det er omtrent det samme som Kindle.

Siden The Adventures of Sherlock Holmes var den første boken jeg leste på Kindle, tviler jeg på at jeg klarer å skille dem fra hverandre. Derfor skriver jeg like godt verdens aller første kombinerte anmeldelse av The Adventures of Sherlock Holmes og Kindle.

My name is Sherlock Holmes. It is my business to know what other people don’t know.

Jeg har aldri lest om Sherlock Holmes før, og jeg trodde ikke at jeg ville like ham. Jeg trodde at Arthur Conan Doyle skrev sånn gammelmodig og tørrpinnaktig liksomkrim som var altfor opptatt av å gjøre inntrykk litterært til å unne leseren å ha det skikkelig moro. Sånne inntrykk oppstår gjerne når man får krim anbefalt av en lyriker, som anbefaler Sherlock Holmes ved å si at han er en interessant karakter fordi han mest sannsynlig er bipolar og en veldig ensom og barnslig sjel, som fniser mye og pøser sin uforløste kreativitet over i vitenskapen, når han ikke spiller fele, kler seg ut eller ruser seg fra sans og samling på kokain. Eller forresten, det høres jo faktisk skikkelig moro ut.

The Adventures of Sherlock Holmes er en samling med tolv noveller skodd over samme lest. Sherlock mottar et brev eller et besøk fra noen som trenger hjelp med enten et merksnodig problem med overnaturlige undertoner, men som viser seg å ha en svært naturlig forklaring. Eller det er en sak som ser ut til å være tilforlatelig og ordinær, men viser seg å være fantastisk komplisert. Det viktigste Sherlock kan bidra med, er sin evne til å observere, samle inn data og dedusere seg fram til svaret, bruke forstørrelsesglasset sitt og drive vitenskapelige eksperimenter i pausene.

Å lese om Sherlock Holmes for første gang føltes i grunnen litt som å komme hjem. Følelsen bunner nok i at han så åpenbart har inspirert noen av krimforfatterne jeg liker aller best, spesielt Agatha Christie. Hennes Hercule Poirot og kaptein Hastings hadde selvfølgelig aldri blitt født hvis det ikke var for Sherlock Holmes og Dr. Watson. Christie har bare gjort sin egen vri ved å gjøre Poirot mye mer uptight enn Sherlock, og Hastings mye dummere enn Watson. Man samspillet er det samme. Mesterdetektiven deduserer og bruker sine små grå. Assistenten er der for å beundre hemningsløst og dokumentere de store bedrifter for leseren.

Det artigste med novellene er å høre de besøkende fortelle sine historier. Noen er troverdige fortellere, andre … not so much. Hvis man gjør som Sherlock – observerer og deduserer – er sjansene gode for at man skjønner hvordan dette henger sammen svært lenge før Dr. Watson. Det er et pluss for selvtilliten, for det føles inn til margen godt å vite at hjernen min er omtrent på høyde med Sherlock Holmes’. Men det er et minus for min Sherlock-smarte hjerne, som misliker krimgåter du må være ganske tett for ikke å løse selv.

Digresjon: Karakterene Poirot-Sherlock fikk meg til å tenke på noe med moderne krim, særlig den norske. Du vet hvordan alle krimforfattere prøver å gi hovedpersonene sine særtrekk sånn at de kan skille seg ut? De burde heller gjøre som Doyle og Christie, og gi hovedpersonene sine virkelig sære personligheter. Eksentriske karaktertrekk er så mye artigere å lese om og kan brukes til så mye mer enn ulike stadier av alkoholisme og en kronisk misfornøyd og gneldrete kjæreste/samboer/kone/ekskone. Bare et tips fra tante, altså, hvis du går med en krimroman i magen. Som det er fifty-fifty sjanse for at du gjør. I så fall, her har du også et stalltips fra Sherlock Holmes:

Crime is common. Logic is rare. Therefore it is upon the logic rather than upon the crime that you should dwell.

Nemlig. Jeg satte i gang med The Adventures of Sherlock Holmes for å teste ut om bøker faktisk virker når man leser dem på skjerm, eller om all den vidunderlige bokmagien er støpt inn i cellulosen. Men det virket! Til en viss grad, i hvert fall. Magien var ikke til å ta feil av mens jeg leste, og det var nesten akkurat som å lese en papirbok.

Bortsett fra at en av mine store styrker som papirbokleser viste seg å være et gedigent handicap med Kindle. For jeg er en sånn leser (viser det seg) som husker og vurderer tekst ut fra hvor ting lar seg plassere på en fysisk side på konkrete steder i boken. Jeg husker om ting står på høyre eller venstre side, øverst, midt på eller nederst på siden, tidlig eller sent eller midt i boken. Og hvis eselørene står tett i tett når jeg lukker boken for siste gang, vet jeg at jeg nettopp har lest glitrende litteratur.

Jeg koste meg fælt med Sherlock, det gjorde jeg. Men da jeg skulle sjekke sitatene jeg hadde lagret etterpå, var det kun elleve av dem. På tolv noveller. Det er ikke bra. Det er knapt gjennomsnittlig. Når eseløretesten ikke lar seg utføre, må jeg vurdere boken manuelt. Men det lot seg ikke gjøre, fordi Kindle er helt flat og mangler papirsider som – når jeg leser – etterlater seg millioner av spor i hjernen min. Med andre ord: Jeg husker ingenting.

Derfor måtte jeg skrive om boken i helt generelle vendinger, og slenge inn en fin og oppbyggelig digresjon til krimforfatteraspiranter. Det jeg lurer på nå, er hvor det egentlig gikk galt. Enhver anmeldelse bør inneholde en konklusjon og en presisering av hvor feilen ligger. Men det eneste jeg har klart å dedusere meg fram til, er at feilen ligger hos én av tre:

1. The Adventures of Sherlock Holmes
2. Kindle
3. Meg

Det synes jeg i grunnen var en passende krimgåte å avslutte med. Jeg kan gi deg noen spor du kan jobbe videre ut fra. Jeg har aldri blitt diagnostisert med autisme. Jeg leste mesteparten av boken på dagtid. Og Kindle var fulladet. Lykke til!

Mens du forsøker å løse mysteriet for meg og avgjør om jeg trenger å anmelde Kindle for forbrytelser mot lesehesten (punchline courtesy lyrikeren), sier jeg som Sherlock Holmes:

I have a caseful of cigarettes here which need smoking.