Lines bibliotek

Om bøker

Lesesirkel 1001 bøker: Arto Paasilinnas Harens år

Harens årJeg tror alle lesesirkeldeltakere kan være enig i at vi valgte riktig bok å lese i en rekordvarm juli. Arto Paasilinnas Harens år er en tynn flis på 170 sider, en lettlest liten sak som ikke krever særlig innsats å komme gjennom i den utmattende heten. Selv jukset jeg, og leste boken sist gang det regnet. Jepp, det betyr at jeg allerede har lest den! Kryss i taket. Men jeg har så lite å si om boken at jeg ikke ser noen grunn til å spandere et eget innlegg på den. Hva jeg mener, kommer jeg heller tilbake til lenger ned i innlegget. Men først, the basics.

Om Harens år skriver Aschehoug:

«Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag ett eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken. Dette er opptakten til et fullstendig sinnsykt eventyr, som bl.a. innbefatter en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann, en blodtørstig bjørn – og Hannikainen, som har brukt år av sitt liv på å bevise at den finske president Kekkonen i virkeligheten ble erstattet av en dobbeltgjenger i 1968.»

Grunnen til at Harens år regnes som en av 1001 bøker du må lese før du dør:

«Vatanens elendighet fordunster da han frigjøres av det enkle livet på reise i skogen, og Paasilinnas uanstrengte stil later til å glatte ut alle praktiske vanskeligheter han måtte støte på. Odysseen gjennom Finland gir ham ny lyst på livet, et vennskap uten behov for ord og i høy grad gjensidig avhengighet. Landsbygden byr på en fluktmulighet fra byens tåpelige, urokkelige byråkrati og på et tilfluktssted for dem som er annerledes. Paasilinna kommer ofte inn på det absurde som oppstår når normen prøver å nøytralisere det underlige, alltid med en morsom virkning.

Med sin burleske humor manøvrerer Paasilinna seg gjennom ømtålige temaer som døden, sinnssykdom, selvmord, arbeidsløshet, opprør og alkoholisme, men han synker aldri ned i det banale. Denne evnen har gjort ham til en elsket forfatter ikke bare i Finland, men over hele verden.»

Joda. Jeg kjenner igjen boken fra beskrivelsene, men er ikke enig i at eventyret er fullstendig sinnssykt eller spesielt morsomt. Ideen bak Harens år er akkurat passe sær for min smak, men gjennomføringen er nokså tam.

Harens år er en pikareskroman, og Paasilinna fikk hard konkurranse av mine to pikareske favoritter: Henry Fieldings Joseph Andrews og Mark Twains Huck Finn. Den konkurransen tålte han dårlig, dessverre. Fielding og Twain lykkes på hver sin måte utrolig godt med å skape røverhistorier som gnistrer av overskudd og humor. De lar uskyld kollidere med kynisme, absurde situasjoner står i kø, og komedien bobler ut fra både enkel slapstick og intelligent satire. Harens år er ikke helt der. Til det er Paasilinnas stil altfor forsonlig, tilbakelent og rund i kantene.

Poenget er ikke at man skal leve seg inn i historien eller bli berørt av den. Paasilinna skriver for intelligensen, ikke følelsene. Men da må tenkningen sitte som et skudd, og språket må være sylskarpt. Fortellerstemmen i Harens år er naivt jovial, og verken morsom nok eller krass nok til at Vatanens absurde opplevelser blir så mye mer enn en litt merkelig historie fra den finske villmarken.

Den sentrale konflikten mellom sivilisasjon og ødemark er velkjent, og virket forutsigbar fordi konflikten ikke problematiseres skikkelig. Man kan like gjerne lese Harens år som en historie der Vatanen stikker av fra alt som er vanskelig. At flukten hans handler like mye om en karakterbrist hos en lite fleksibel og umoden mann, som et problem ved sivilisasjonen han flykter fra. Som i D.H. Lawrences novelle «The Man Who Loved Islands». Paasilinna skriver ikke skarpt nok til at kritikken hans får noen tyngde veid mot Vatanens radikale valg, selv ikke innenfor hans eget univers.

Jeg lot meg heller ikke imponere av Paasilinnas narrative valg. Nå har pikareskromaner sjelden et helhetlig plott, og er istedet satt sammen av en rekke enkeltstående episoder. Utvikling hos karakterene kan ikke påregnes. Likevel syntes jeg Paasilinna tøyde strikken vel langt mot slutten. I kapittel 19, 20 og 21 virker det som om han har hoppet bukk over krevende overganger mellom kapitlene fordi han ikke visste hvordan han ellers skulle løse fortellingen sin. Derfor fikk jeg inntrykk av at Paasilinna brukte deus ex machina opptil flere ganger som en nødløsning for å ro historien om Vatanen i land.

Harens år var mitt første møte med Arto Paasilinna, og jeg har hørt så mye bra om bøkene hans at jeg gledet meg til å oppdage en ny favoritt. Det gjorde jeg ikke. Samtidig var det ingenting ved Paasilinnas stil som skremte meg vekk fra å lese mer av ham. Kanskje det fungerer bedre neste gang? Paasilinna har kun Harens år på 1001-listen, og jeg har hørt rykter om at den burde ha vært byttet ut med Kollektivt selvmord. Det blir min neste Paasilinna-roman, men det blir ikke i år.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«To beklemte menn satt i en bil. Sola sto lavt og blendet dem gjennom den skitne frontruta. Det var rett etter sankthans. Turen gikk langs en liten grusvei og det finske sommerlandskapet gled forbi mennenes trette blikk uten at de overhodet la merke til hvilken fin kveld det var.

De var journalist og fotograf ute på oppdrag, to ulykkelige, kyniske mennesker. De nærmet seg middelalderen og livet var slett ikke blitt slik de hadde tenkt seg da de var unge, ikke i nærheten engang. De var gifte, bedratte og desillusjonerte, begge med begynnende magesår og en mengde andre bekymringer som de slet med i hverdagen.

De hadde nettopp kranglet om hva som ville være best, om de burde kjøre tilbake til Helsingfors eller om det ville være klokest å overnatte i Heinola. Nå satt de der og tidde.»

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Så, hva synes dere om Harens år? Hvilke andre bøker av Paasilinna er verdt å få med seg? Og hvilken burde helst ha vært med på 1001-listen?

24. juli 2014 Posted by | 1001 bøker, Arto Paasilinna - Harens år | , , , , , , , , | 20 kommentarer

Intervju med Ruth Lillegraven

Foto: Paal Audestad

Foto: Paal Audestad

Ruth Lillegraven debuterte med diktsamlingen Store stygge dikt i 2005, og utga romanen Mellom oss i 2011. I fjor vant hun Brageprisen for sin andre diktsamling, Urd. Om en knapp måned utgis Manilahallen, en biografi i diktform.

Urd er shortlistet i Åpen klasse til Bokbloggerprisen som deles ut i september. Boken handler om Seselja og Cecilie, to kvinner på hver sin side av det tjuende århundret. De to kvinnene møter hverandre bare én gang, når Cecilie er nyfødt og Seselja ligger dement på sykehuset. Som voksen overtar Cecilie huset etter Seselja på vestlandet, og de to kvinnelivene veves sammen.

Jeg møtte Ruth på litteraturfestivalen på Lillehammer i mai for å snakke om Urd og resten av forfatterskapet hennes. I år kommer jeg med ujevne mellomrom til å snakke med forfattere jeg liker bøkene til, og samtidig tvinge dem til å ta stilling til mine to samtidslitterære kjepphester: Den selvbiografiske tendensen, og samfunnets rolle i litteraturen.

Hvor startet Urd?

Jeg skrev noen dikt rett etter debuten, og noen av restene etter disse er med i Urd. Jeg hadde også skrevet noen dikt som til slutt gikk inn i de delene som handler om Cecilie. Men jeg visste ikke helt hva slags samling dette skulle bli, hva den skulle handle om, eller hva som skulle være komposisjonen. Det som ble så forløsende med Urd, var at jeg gikk en tur i skogen og så en gul blomst som jeg tror egentlig var en bekkeblom, og da tenkte jeg: Ballblom. Og plutselig mens jeg gikk der alene, hadde jeg diktet opp ei lita jente fra gamle dager som fikk en babybror de kalte Bror Ballblom. Da jeg kom hjem skrev jeg det første diktet i delen om Seselja. Snart følte jeg at jeg hadde truffet en åre, og fortsatte å skrive barndomsdiktene om henne. Noe lignende hadde jeg ikke opplevd før. Jeg håper jeg får oppleve det igjen!

Da jeg anmeldte Urd i fjor høst, beskrev jeg historien om Seselja som diktsamlingens hjerte og sjel. Jeg ser at mange andre lesere også har latt seg berøre sterkt av historien hennes. Hvor kom historien om Seselja fra?

Jeg fant etter hvert ut at jeg ville skrive om hele livet hennes, og brikkene raste på plass. Jeg ville at hun skulle være sydame. Vi har hatt en sånn enslig sydame i familien vår, som ikke er Seselja eller likner på henne, men det var nok derfra yrket hennes kom. Og så skulle hun ikke være gift. Jeg har hørt mange historier fra faren min om livet på gården i Hardanger i gamle dager, og har nok arvet hans fascinasjon for lokalhistorie. Jeg hadde lagt inn mer dramatikk og en frier, men så skjønte jeg etter hvert at alt det måtte ut, at det ikke skulle være mer dramatikk i livet hennes enn at hun mister broren sin og har noen fysiske skavanker etter sykdom. At det var nok. Seselja lever et helt liv på stedet der hun er født og oppvokst, hun arbeider, mister foreldrene, har en katt, mister katten – det er liksom bare det som skjer. Litt av tanken ble etter hvert å vise det storslåtte bak et enkelt og tilsynelatende begivenhetsløst liv.

Fra Urd:

eg er seselja

eg syr for alle

snakkar med alle

og kjenner alle

slik ingen

kjenner

meg

untitledJeg er overrasket over å høre at Seselja er helt oppdiktet og aldri har levd. Jeg antok nok at diktene om Cecilie var hentet fra ditt eget liv, og at Seselja var basert på en kvinne i din familie som faktisk hadde levd. Er delene om Cecilie også fri fantasi?

De andre delene er nok mer autentiske, selv om det er en blanding der også. Men det var kanskje så enkelt å gå rett inn i Seseljas liv nettopp fordi hun ikke er basert på et menneske som har levd. Jeg følte at jeg kom tettere inn på henne enn noen av romankarakterene mine, og det var et skikkelig gledeskick. Men så skrev jeg diktene mens jeg var høygravid og hadde veldig god tid. For første gang i mitt liv hadde jeg tid til å ligge på sofaen og virkelig kjede meg. Kanskje ble det derfor enklere å komme under huden på henne, det krever jo både tid og konsentrasjon.

Cecilie er konteksten rundt Seseljas liv, og den som tolker Seselja. Samtidig er delen om Seselja det som gir liv til mange av Cecilies refleksjoner, spesielt det som har med tiden som går å gjøre, og alt som en dag vil være borte. Tenker du at samlingen trenger Cecilie like mye som den trenger Seselja?

Jeg tror at for Cecilie har Seselja alltid vært der, men mest som et navn og en person på bilder. De møttes aldri annet enn da Cecilie var nyfødt. Men fordi Cecilie arver Seseljas hus, begynner hun plutselig å tenke mye på henne. Det ville ha blitt en helt annen bok hvis den bare handlet om Seselja, selv om jeg sikkert kunne ha skrevet seksti sider til om henne. Noe mange har oversett, er at Cecilie-diktene også handler mye om Seselja. Egentlig handler samlingen ganske lite om Cecilie, selv om hun er hovedpersonen i mange av diktene. Jeg mener selv at noen av de beste, mest universelle diktene ikke står i delen om Seselja. Cecilie er innfallsporten til historien om Seselja, og det hadde blitt tomt uten henne, syns jeg. Samtidig kan jeg bli helt svimmel av å tenke på hvordan samlingen ville ha blitt hvis jeg ikke hadde sett den blomsten i skogen og fått ideen til Soga om Seselja, som del 2 i Urd heter. Det er litt skremmende å tenke på at ideen kom så tilfeldig.

Du har nå skrevet to diktsamlinger og en roman, og utgir snart en biografi i diktform. Flere av kapitlene i romanen din har et novellepreg som tyder på at du også behersker det korte prosaformatet. I tillegg finner jeg i tekstene dine en spenning eller driv, som jeg gjerne forbinder med underholdningslitteratur. Hvor opptatt er du av sjanger når du skriver?

Jeg har egentlig aldri vært så opptatt av det med sjanger. Da jeg debuterte fikk jeg inntrykk av at mange tenkte at diktene mine ikke egentlig var dikt. For meg spiller det ingen rolle om folk vil kalle det dikt eller kortprosa. Det føltes tilfeldig at jeg debuterte med dikt, men det var nok den formen som kom mest naturlig til meg. At det ble en roman andre gang, handlet om pur vilje, fordi jeg ville skrive en roman. Da var jeg mest oppsatt på å bevise for meg selv og for omverden at jeg kunne skrive noe annet enn Store stygge dikt. Prosaen kom nok ikke like naturlig til meg. Jeg var ganske lei av å skrive roman etter fem års hardt arbeid med Mellom oss, og da jeg var ferdig, kjente jeg meg nokså klar for å skrive dikt igjen. Det var veldig befriende, litt som å komme hjem. Neste bok, Manilahallen, begynte jeg på allerede før jeg var ferdig med Urd. Da følte jeg at jeg var veldig inne i diktflyten og hadde lyst til å skrive mer lyrikk.

Dikt er min intuitive form, men det er ikke gitt at jeg ikke skal skrive prosa igjen. Det er nok noen likhetstrekk mellom romanen og diktene, siden jeg alltid har vært opptatt av at det skal være driv i teksten, både når jeg leser og skriver. Men dette drivet kommer mye av seg selv, fordi det er et naturlig instinkt hos meg. Jeg jobber også mye med å skru ting til, å skrive ting om og om igjen. Det som kan se lett og tilfeldig ut, er gjerne skrevet gjennom et par hundre ganger. Drivet manes blant annet frem gjennom de prosessene. Derimot har jeg ikke som mål at jeg skal skrive så veldig originalt eller innenfor en bestemt sjanger. Det viktigste er at jeg skriver mine egne ting. Men jeg er klar over at jeg befinner meg på den helt ytterste greinen av diktsjangeren, og at mine dikt er ekstremt fortellende. Det føler jeg særlig på med Manilahallen. Det er jo dikt, men fortellende dikt. Det er slik jeg skriver. Alle må skrive på sin måte. Det er nettopp det som er så fantastisk med poesien, at den kan være så mangfoldig, romme så mye.

Fra Manillahallen:

eg er nærast meg sjølv når eg har

knokkelkontakt, seier eg, først då

heng sjela saman med kroppen

-

ManilahallenHva handler Manilahallen om?

Manilahallen er en biografi i diktform skrevet fra jegets ståsted. Diktene forteller historien til et virkelig menneske, Birgit, og hennes liv fra 1946 og frem til i dag. Livet hennes har vært preget av både psykisk og fysisk sykdom. Manilahallen er et rom på Modum Bad, der Birgit var innlagt et halvår på 70-tallet. Man kommer veldig tett på Birgit og hennes liv, men kvinnen jeg har skrevet om føler selv at det er til å leve med nettopp på grunn av språket og formen som diktsamlingen har. Jeg utforsker Birgits indre sjeleliv, men i mitt språk. Hennes jeg er filtrert gjennom mitt eget jeg. Dermed blir det ikke sosialpornografisk. Litt av målsetningen har vært å vise frem det fascinerende og dramatiske ved et vanlig liv, hvordan livet blir som det blir – og hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd.

I slutten av Mellom oss siterer du Kjartan Fløgstad: “Historiske personar er historiske. Oppdikta personar er oppdikta. Møte mellom oppdikta og historiske personar er oppdikta.” Hvordan forholder du deg til virkelighet og fiksjon i tekstene dine?

Jeg synes det er gøy å leke meg med virkeligheten. Store stygge dikt er relativt selvbiografisk. Den føltes som verdens mest personlige og utleverende tekst da jeg debuterte med den. Etterpå hadde jeg et sterkt ønske om aldri å bruke meg selv igjen i det jeg skriver. Mellom oss handler derfor ikke om noe som helst som har med meg selv å gjøre. Sånn sett gikk jeg to skritt tilbake med Cecilie, fordi Cecilie har lånt mange trekk av meg, for eksempel det med å være gravid med tvillinger og komme fra en gård på vestlandet. Men det er en grunn til at hun heter Cecilie og ikke Ruth. Jeg føler at hun ikke er meg, og vurderte derfor aldri å kalle henne Ruth. Hun likner på meg, men hun er ikke meg.

Med Manilahallen er det jo et poeng i seg selv at jeg skriver om ekte menneske, et helt vanlig liv, og et helt vanlig menneske. Det var jeg som fikk ideen om at jeg hadde lyst til å skrive om Birgit. Da var jeg veldig opptatt av om det var etisk forsvarlig, at jeg ikke skulle presse henne til noe. Vi har brukt mye tid på å diskutere prosjektet. Boken er absolutt utleverende, men samtidig er det en del ting som det ikke står så mye om, for eksempel går jeg ikke inn på skilsmissene hennes. Jeg har nok ikke dratt den like langt som Knausgård.

Hva tenker du om den selvbiografiske tendensen i norsk samtidslitteratur?

Kanskje det selvbiografiske for mange forfattere føles som en naturlig inngang til det allmenngyldige? Man skriver om det man selv kjenner godt. Det er Knausgårds argument, som han har bevist at man kan lykkes med. Noen ganger brukes det nok spekulativt av forlagene, som en strategi. Men forfattere har alltid skrevet om seg selv og sitt liv, ikke minst i lyrikken. Jeg synes det er litt rart at dette blir fremstilt som noe nytt. Med akkurat Urd tenkte jeg det ville ta brodden av det ved å innrømme likhetstrekkene mellom meg og Cecilie. Alle vet at jeg har tvillinger og kommer fra en gård på vestlandet. Men det er først og fremst en diktsamling.

Fra åpningsdiktet i Store stygge dikt:

dalsbergstien er namnet på mi gate, min trikkestopp

stoppen der ein mann stikk ned fem menneske

og ein døv gut døyr og ei mor blir skadd

ligg på sjukehuset i seks lange veker

-

me står på schous plass

eg ser på deg at du helst vil ta trikken

men eg har sykkel og får det som eg vil

me går opp telthusbakken og

over vår frelsers gravlund

mi rute, mitt liv

Mellom ossJeg savner ofte samfunnet i norsk samtidslitteratur. I dine tekster er samfunnet langt mer synlig, fordi handlingen foregår i en veldig tydelig og gjenkjennelig kontekst. Blant annet i første dikt i Store stygge dikt der de fire første linjene refererer til trikkedrapet på Bislet i 2004, og er klart plassert i den norske samtiden. I Mellom oss spiller krigen en rolle, EF-striden på 70-tallet splitter en familie, og hovedpersonen Tonje prostituerer seg i hemmelighet. Delene fra hennes liv på bordell i Oslo tar opp i seg utrolig mange samfunnsdebatter om kjøp og salg av sex. For henne er det så normalt, mens for meg som leser fullstendig unormalt. Hvilken rolle tenker du at samfunnet spiller i bøkene dine?

Jeg tenker at noe av litteraturens oppgave er å si noe om både enkelte menneskeliv, men også om verden vi lever i. Det er så mye å gripe fatt i der ute. Man bør skrive om det som brenner. Jeg prøvde å ta inn samfunnet i romanen min, og har lyst til å gjøre mer av det senere. Men Mellom oss er egentlig ren fiksjon, bortsett fra at jeg var inspirert av en sann historie om etterretningsorganisasjonen XU under krigen. Der var det to damer i toppledelsen som jeg ble sterkt fascinert av, og som gav meg lyst til å skrive fram Dagny i Mellom oss.

Litt av intensjonen med Tonjes del av historien var å vise at det finnes flere måter å forholde seg til salg av sex på. Jeg leste meg opp på temaet før jeg skrev romanen, og var opptatt av å vise at ikke alle prostituerte nødvendigvis ser på seg selv som ofre, eller er narkomane sosialklienter. Mange av dem er oppegående. Tonje i boka mi, for eksempel, studerer på Blindern og lever to parallelle liv. Jeg mente ikke dermed å si at jeg forsvarer prostitusjon eller synes det er en god ting, men jeg ønsket å beskrive én kvinnes opplevelse av det. Mange ble provosert av at jeg lot Tonje tenke på prostitusjon som noe hverdagslig, og at jeg dessuten fremstilte en del av horekundene som helt normale menn. I ettertid har det vært mye debatt om disse temaene, og det har vært skrevet om at mange vanlige familiemenn, politikere og kulturfolk kjøper sex. Sånn er det. Skal man bare skrive om perfekte mennesker, liksom? Da ville det blitt lite god litteratur igjen.

Fra Mellom oss:

Jonas, den kunden ho har hatt lengst, har fortalt at han ofte drøymer om naboane som har sex. Når han vaknar, skjemst han. Likevel er han kåt. Det er ofte etter ein slik draum han kjem til ho, ikkje berre for å få sex, men også for å fortelje. Det er berre ho han kan prate med, seier han. Desse folka, som vil gjere det betre enn dei skilde foreldra sine. Aldri i livet om dei skal vere utru nokon gong, risikere alt for ein augneblinks lidenskap. Det er det dei seier, mange av kundane hennar også. Dei vil ikkje vere utru, så dei går til ho i staden.

Hvis vi ser på hele forfatterskapet ditt, også det du tenker å skrive fremover, er det noen spesielle temaer du er opptatt av?

En gang håper jeg å klare å skrive om klimakrisen, det faktum at vi er i ferd med å ødelegge jordkloden. Lite kjennes viktigere nå. Jeg mener at man jo ikke bare kan skrive og skrive et helt liv uten å skrive om noe som virkelig betyr noe. Det er fremdeles bare en vag tanke, men diktformen kunne nok vært en fin måte å gjøre det på. Enn så lenge har jeg min egen, “rare” form for naturpoesi. I Manilahallen er det tre dikt som bare handler om skogen, der det ikke er noen personer, og de var det veldig gøy å skrive.

Ellers har jeg alltid vært opptatt av tid og forgjengelighet, to ting som henger sammen. Allerede i Store stygge dikt var jeg opptatt av øyeblikkene i livet som aldri kommer tilbake. I Urd filosoferer jeg ekstra mye over det med tid, generasjoner som avløser hverandre og tiden som går kjempefort uten at man merker det. Vi skal jo faktisk dø, alle sammen. I Urd er den tematikken veldig tydelig.

Enig! Men den er egentlig like tydelig i Mellom oss, spesielt i kjærlighetsforholdet mellom Dagny og Jakob. Skildringen av første kvelden de møttes kommer helt på slutten av romanen, etter at begge er døde. Når man har opplevd dem som gamle mennesker først, og deretter avslutter med det ungdommelige, første forelskede møtet mellom dem, føles tiden som går ekstra godt.

Fint at du sier det. En del kritiserte romanen blant annet fordi det var for mange hopp i kronologien og at man derfor ikke kom inn under huden på karakterene. Men det var jo ikke tilfeldig at den ble skrevet akkurat sånn. Jeg ville at det skulle være et puslespill som falt på plass. Michael Cunninghams The Hours var en inspirasjonskilde for meg i arbeidet med romanen. Det er to veldig forskjellige bøker, men også i The Hours blir historien avdekket gradvis, og fortalt fra forskjellige synsvinkler fra ulike tider.

Livet består jo bare av alle disse øyeblikkene. Litt som Herbjørg Wassmos Disse øyeblikk. Fødsel, død, tiden du har i mellom og hvordan du bruker den. Hvordan livet tar helt andre vendinger enn en kanskje hadde tenkt. Jeg klarer nesten ikke å snakke om disse tingene uten å bli veldig emosjonell, i mye større grad enn når andre snakker om kjærlighet og lengsel, fordi det er et så sterkt tema. Tiden og døden er universelle forfattertema, og er en rød tråd i bøkene mine fra Store stygge dikt og til nå. Selv synes jeg bøkene mine er ganske forskjellige. Men alle behandler den tematikken på hver sin måte.

Fra Urd:

for dei

gamle er

som tigrar

og isbjørnar

-

umistelege

-

likevel

snart

borte

Store stygge diktHvilke forfattere ser du opp til selv? Noen forfatterskap som har vært viktig for deg, og viktig for at du begynte å skrive?

Jeg har lest mye forskjellig og kunne derfor ha svart mye forskjellig. Men Olav H. Hauge var den første lyrikeren jeg leste, og diktene hans har jeg lest med jevne mellomrom gjennom hele livet. Han skriver tidløst og på en konkret måte om de store temaene, og nøkternheten hans appellerer veldig til meg. Jeg har også vært opptatt av Jon Fosse, både romanene og diktene hans. De er litt mystiske for meg, men også han skriver – i alle fall av og til – nøkternt og konkret om det abstrakte. Jeg har lurt på om det er tilfeldig at begge disse to som jeg setter så høyt er fra Hardanger, som meg. Kanskje ikke.

Michael Cunninghams The Hours var som sagt viktig for meg en stund, da jeg skrev Mellom oss.

Nils-Øivind Haagensen og hans diktning var viktig for meg i tiden rundt debuten. Jeg hadde aldri skrevet i hemmelighet eller hatt noen tanker om å begynne å skrive. Men akkurat i den kaotiske tiden som jeg skriver om i Store stygge dikt, ble jeg kjent med Nils-Øivind og leste hans bøker, og skjønte at sånn kunne man jo faktisk også skrive dikt. Det ble utløsende for min egen skriving. Jeg ville sikkert ha begynt å skrive på et eller annet tidspunkt uansett. Men det var på grunn av Nils-Øvind og hans dikt at jeg begynte å skrive akkurat da jeg gjorde, i tillegg til at han leste det jeg skrev og motiverte meg til å skrive videre.

Det ble et maskulint svar om hvem som har vært mine største inspirasjonskilder når det kommer til skriving. Jeg kunne absolutt ha nevnt tre damer, for jeg har lest massevis av kvinnelige forfattere og hatt store glede av det, men nå ble det altså disse mennene. Sånn sett er det morsomt at du i anmeldelsen din mener at jeg skriver på en kvinnelig måte, eller om feminin tematikk, noe jeg aldri har hatt en bevisst intensjon om å gjøre.

Jeg synes du skriver om kvinner på en positiv måte, med en selvfølgelighet der det kvinnelige – eller deler av kvinnelivet – tar stor plass, og virker som en like selvsagt inngang til erkjennelse om menneskelivet som den mannlige erfaringen ellers har hatt enerett på. Men du er ikke bevisst på det når du skriver?

Jo, altså, jeg tenker at det er naturlig at vi som kvinner tar den plassen. Hvorfor skulle vi ikke det? Derfor ble jeg veldig fascinert over det som var bakgrunnen for historien til Dagny i Mellom oss; disse to unge jentene som var med på å lede alle disse mennene, for 75 år siden, det er så kult! Det er veldig synd at de ikke fikk lov til å snakke om det etter krigen, for derfor har veldig få kjent til det de gjorde. De som jobbet med etterretning, har ikke fått samme status som Gunnar Sønsteby og den gjengen der, Milorg. Og motstandskvinnene har druknet litt. Men egentlig finnes det tusen slike eksempler på at kvinner har deltatt og hatt sin plass.

Seselja er sånn sett motstykket, fordi hun gjorde så lite ut av seg. Samtidig hadde hun jo absolutt sin plass, i bygda. Ja, hun er nok mer en representant for bygda enn for sitt kjønn, tror jeg, for det finnes nok mange mannlige paralleller til henne – menn som levde hele livet på bygda uten å reise noen steder eller gifte seg. Jeg har ikke tenkt så mye over det underveis, men alle bøkene mine handler i hovedsak om kvinner – selv om Jakob i Mellom oss også var en viktig karakter for meg. Noen har kalt Urd et feministisk prosjekt. Da ble jeg litt stolt! Det stemmer nok at det er mange feministiske understrømmer i tekstene, som jeg kanskje ikke var fullt ut bevisst på da jeg skrev.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

Hvis folk har lyst til å lese flere tilgjengelige, gode og gripende diktsamlinger anbefaler jeg Monica Isakstuens Alltid nyheter og Tiril Broch Aakres Kniplinger. De handler også om kvinneliv, og er litt i slekt med mine diktsamlinger. Begge samlingene berører og forteller noe viktig om livet. Alltid nyheter er skrevet ut fra et nyhetsbilde med et personlig tilsnitt, i skjæringspunktet mellom et vanlig kvinneliv og det som foregår i nyhetene. Det skaper et veldig fint spenningsfelt, der det lille livet tar opp i seg den store verden, og omvendt. Kniplinger er en fortellende diktsamling, og handler blant om et par som venter barn. I en annen del av boken handler det om en eldre mann som skal dø. En fin og leken samling som handler om mye av det jeg er opptatt av selv som lyriker, de store temaene, samtidig som den er skrevet med snert og til og med humor.

Har du gjort deg noen tanker om hvor du vil plassere forfatterskapet ditt i samtidslitteraturen?

Vel, det virker som bøkene mine ofte treffer såkalte “vanlige folk”. Det gjør meg glad! Lyrikken min er i den fortellende ytterligheten av sjangeren, og innimellom i grenseland til prosa. I blant hører jeg fra lesere som har lest lite lyrikk og kanskje vært redd for sjangeren, at de til sin overraskelse har hatt glede av mine diktsamlinger, Særlig etter Urd merker jeg at jeg treffer en del lesere som ikke leser så mye dikt. Kanskje kan mine dikt være en slags døråpner inn til poesien for disse leserne, fordi jeg skriver dikt på en tilgjengelig måte. Hvis jeg får til det, er det ingenting som gjør meg mer fornøyd. For egentlig finnes det jo så mye lyrikk som ikke er vanskelig, bare man åpner opp for den, slipper den inn.

***

Ruth Lillegraven (35) er fra Granvin i Hardanger, og bor i Bærum. Ved siden av å skrive bøker, jobber hun som seniorrådgiver i Samferdselsdepartementet. Hun har tidligere jobbet i Samlaget, og studert informasjonsfag. Store stygge dikt, Mellom oss og Urd er utgitt av Tiden. I tillegg har Lillegraven skrevet fire billedbøker for barn om Mari og Magnus. Disse er utgitt av Samlaget. I august er hun aktuell med diktsamlingen Manilahallen.

9. juli 2014 Posted by | Forfatterintervjuer, Ruth Lillegraven - Manilahallen, Ruth Lillegraven - Mellom oss, Ruth Lillegraven - Store stygge dikt, Ruth Lillegraven - Urd | , , , , , , , , , | 4 kommentarer

Lesesirkelbok juni: Mansfield Park

Mansfield ParkI går fikk jeg mail fra Alyssa i Epic Reads. Hun skrev: «Hi Line, Epic Reads just posted a few awesome new videos. Some of the videos are explorations into themes from books (like how to be a princess). I thought your viewers would find it entertaining.» Hva sier dere, folkens? Er det stemning for mer prinsessestoff her på bloggen? Jeg er klar for å oppfylle de fleste ønsker, forutsatt at de er tilstrekkelig rosa og prinsessete for min smak.

Men apropos kongelige: Mailen minnet meg på at jeg har glemt å sette lesesirkelen i arbeid denne måneden. Jane Austen er dronningen av britisk litteratur, og i juni skal vi (evt dere) lese Mansfield Park. I fjor leste vi (dvs dere) Northanger Abbey i april, og den var blant de mest populære bøkene vi har hatt i lesesirkelen noensinne. Blodfansen har sørget for at det blir mer Austen allerede i januar 2015, når Persuasion er månedens lesesirkelbok. Jane Austen hadde alle sine seks romaner med i den første utgaven av 1001-listen. Mansfield Park er fremdeles med, sammen med Pride and Prejudice, Sense and Sensibility og Emma. Det kaller jeg girl power anno 1815.

Om Mansfield Park sier 1001-boken:

Mansfield Park er en av Austens mer nøkterne romaner. Den tar opp hennes typiske temaer: ekteskap, penger og skikker. Den forteller den velkjente historien om en ung kvinne, Fanny Price, og hennes jakt på den rette ektemannen. Fanny er den arketypiske fattige slektningen. Hun blir «reddet» fra sin store, fattige familie og oppdratt hjemme hos en tante på sir Thomas Bertrams herresete Mansfield Park. Fanny er i praksis foreldreløs og utenforstående. Hun blir vekselvis tolerert og utnyttet, og hun blir ydmyket på det verste av sin andre tante, den onde fru Norris. Med unntak av den varme, prinsippfaste Edmund er fetterne og kusinene grunne karakterer som forsøker å tiltrekke seg oppmerksomheten til besøkende fornemme folk, for eksempel den utsvevende familien Crawford, med katastrofale følger. Fanny legger derimot mer vekt på dyd enn på last, og hennes helstøpthet blir jevnt og sikkert avdekket, selv om leserne av og til har ment at den konvensjonelle kvinneligheten hennes har vært frastøtende.

Aner jeg en underliggende kjedsomhet hos tekstforfatteren? Beskrivelsen av boken mistet i alle fall meg allerede med ordet «nøktern». Betyr ikke «nøktern» det samme som «kjedelig»? Eller tar jeg feil? Men jeg våknet igjen av «frastøtende». Da begynner vi å snakke.

Pride and Prejudice er min favoritt av Austens romaner. Den er faktisk en av ytterst få bøker jeg har lest to ganger, og med enda større utbytte andre gang. Da var jeg litt mindre opptatt av å fantasere om Mr Darcy, og litt mer opptatt av Austens satiriske cleverness. Jeg har også lest Emma og Sense and Sensibility, med noe mindre utbytte. Om jeg får med meg Mansfield Park i juni, avhenger av været. Når varmen overstiger 25 grader, begynner hjernen min å smelte. Bøker leses ikke, det blir for krevende. Istedet snakker jeg med folk, som heldigvis er gjennomsnittlig mindre krevende å forholde seg til enn bøkene jeg vanligvis leser. Værmeldingen lover dårlig for Austen, med sol, sol, sol overalt i hovedstaden i uoverskuelig fremtid. Det ligger an til å bli en anti-intellektuell, uintelligent, ukulturell, men svært gøyal og sosial sommer.

For de av dere med temperaturfleksible hjerner, her er et utdrag fra åpningen av Mansfield Park:

Miss Maria Ward fra Huntingdon, bemidlet med bare syv tusen pund, hadde for tredve år siden greid å dåre sir Thomas Bertram til Mansfield Park i grevskapet Northampton, og derved fått rang av baronetts hustru, med all den komfort og anseelse som følger med en staselig bolig og høy inntekt. Hele Huntingdon falt i henrykkelse over det gode partiet, og selv hennes onkel, advokaten, anslo at hun manglet minst tre tusen pund på å ha noe rimelig krav på det. Hun hadde to søstre som kunne nyte godt av hennes opphøyelse, og de av deres bekjente som holdt miss Ward og miss Frances for å være minst like pene som Maria, nølte ikke med å spå at de også ville bli godt gift. Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem.

Akk, ja. Da er det jo godt at dagens vakre kvinner kan tjene sine egne formuer og vise fingeren til all verdens formuende menn med titler og staselige herregårder.

Den norske oversettelsen av romanen er det Merete Alfsen som står for. Alfsen har blant annet oversatt Virginia Woolf og Margaret Atwood, så hennes Austen-oversettelse burde være et relativt trygt valg for de som sliter med Austen på engelsk. Hvis de får tak i boken, da. Aschehoug er dessverre ganske usynkronisert med lesesirkelen min, og har en stygg tendens til å fjerne gode bøker fra markedet når behovet for dem er størst. Da blir det lett for lesere som ikke sliter med engelsken å alliere seg med Beelzebub = laste ned boken gratis til Kindle via Amazon. Når de heller kunne ha lest den prisbelønnede Merete Alfsens oversettelser av Tjenerinnens beretning og Mansfield Park. Not good.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

God lesning!

11. juni 2014 Posted by | 1001 bøker, Jane Austen - Mansfield Park | , , , , , , , , | 25 kommentarer

Litteraturfestivalen på Lillehammer

Forrige uke var jeg på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Programmet var overveldende stort og forlokkende, og det var vanskelig å velge hva jeg skulle få med meg. Spesielt når tre interessante arrangementer gikk samtidig, som de stort sett gjorde hele tiden. Mens man ventet på inspirasjon, kunne man heldigvis drikke øl. Det er halve poenget med disse festivalene, har jeg skjønt, å drikke øl i solen mens man ingenting gjør og programmet seiler sin egen sjø.

Jeg var på festival i godt selskap med Bokelskerinnen, Moshonista og Solgunn. Første morgen inntok vi, jeg regner med at dette er av allmenn interesse, en helt streit frokost i nærheten av Steinar Opstad og Anders Heger. Senere på ettermiddagen fant vi ut at vi bodde på samme hotell som Yahya Hassan. Det bekymret meg litt, redd for å bli sprengt i luften om natten som jeg er, eller skutt av strategisk plasserte snikskyttere på vei inn i dusjen. Inntil noen påpekte at med alle PST-folkene som eskorterer den tenåringen på tur, har jeg neppe sovet så trygt og godt noen steder før. Vel, jeg vil ikke si det så sterkt. Hassan smilte så vakkert til meg da vi gikk forbi hverandre, at jeg bare kunne glemme hele nattesøvnen. Dere litteraturmennesker har riktignok snakket mye om de estetiske kvalitetene ved diktsamlingen hans. Men dere har snakket relativt lite om de estetiske kvalitetene ved Yahya Hassan selv.

Anyhow. Det første vi gjorde torsdag morgen var å innta Fiendens leir for å spionere på hva kritikerne driver med når de ikke krangler med Dag Solstad. Kritikerlaget hadde i år et seminar viet til temaet kritikk og krav. Hvilke krav skal kritikeren stille til litteraturen, og hvilke krav skal man kunne stille til kritikken? Var spørsmålet. Jeg så ikke Dag Solstad der, selv om han var på festivalen. Det er jo litt sært, opptatt av kritikernes krav som han er for tiden. Men vi satt ved siden av Jan Erik Vold, og han virket veldig fornøyd med tingenes tilstand, selv om det var helt forjævlig varmt og trangt der inne. Så da er nok alt som det skal være i den kanoniserte fløyen av norsk samtidslitteratur likevel.

Professor i litteraturvitenskap Erik Bjerck Hagen åpnet seminaret med foredraget “Straffer det seg å stille krav?” Svaret er nok ja. Som Hagen sa, blir man ikke populær av å gå mot strømmen, enten man liker det andre misliker eller misliker det andre liker. Man kan sikkert ha god lyst til å gå mot strømmen, helt til man blir stående alene på fest fordi alle er sinte på deg. Siden jeg ikke så en eneste kritiker stå alene på fest verken den kvelden eller andre kvelder på festivalen, tar jeg det som et tegn på at kritikerne virkelig trengte denne formanende oppstiveren i foredragsform.

Hagen brukte striden mellom Wergeland og Welhaven på 1800-tallet for å illustrere at litteraturkritikkens grunnleggende spørsmål er de samme i dag som da. Hovedpoengene: Svarene er alltid foreløpige, og endelige svar finnes ikke. Heller ikke fremskritt i tenkning eller kvalitet. De som tror at de har funnet endelige svar, må man møte med meget stor skepsis. Kritikeren kan bare engasjere seg i de samme konfliktene på nye måter. Eller gamle måter, hvis kritikeren kan leve med å bli kalt reaksjonær og teit. I tillegg til at kritikeren altså risikerer å bli upopulær av å like eller mislike feil bøker, som for eksempel Fifty Shades eller Solstads slektsromaner.

Ifølge Hagen frykter mange kritikere å vise frem egne reaksjoner og si hva de liker, og gjemmer seg i stedet bak ymse standarder for vurdering av litteratur. Frykten for autoriteter er et annet problem. Kritikeren er gjerne usikker på sin egen smak og hvilke uheldige påvikninger man utsettes for. Men! Er man for usikker på seg selv, risikerer man å reprodusere motstandsløse kulturelle klisjeer i stedet for å spre sine egne modige tanker. Det betyr døden for kritikken. Den eneste løsningen for kritikeren er å lære å stole på sin egen dømmekraft, og styrke sitt kritikerego. Hvis Kritikerlaget vil, legger de ut enten hele foredraget eller et referat og Hagens tips om hvordan man styrker kritikeregoet her.

Dette var første gang i mitt akademiske liv jeg hørte en professor i litteraturvitenskap hevde at teorien er underordnet kritikken. Hvis ikke jeg hørte feil da, og han egentlig sa at kritikken er underordnet teorien. Hvilket jeg egentlig tror han gjorde. Enten det, eller så har noen i all stillhet revolusjonert litteraturvitenskapen på de snaue sju årene etter at jeg leverte masteroppgaven.

For da jeg studerte, behandlet professorene litteraturkritikken som en slags mindreverdig bastard, den ærverdige litteraturteoriens heslige stebarn. Jeg forstod det dit hen at man som litteraturviter i realiteten hadde tre karrieremuligheter: Professor, forfatter eller forlegger. En karriere som kritiker var jevngod med en karriere som sosialklient. De sa det aldri direkte, det lå mellom linjene. Men etter master vet man jo at det er mellom linjene hovedbudskapet alltid ligger.

På akademikerfabrikken lærte vi derfor ingenting som kunne være nyttig i en litteraturkritisk sammenheng. Vi lærte i stedet kunsten å namedroppe Foucault på en uanstrengt måte. Vi lærte at det er vulgært å like litteratur, og at man aldri må mene noe om litteratur som ikke enten Aristoteles eller Paul de Man har ment allerede. Meninger som ikke kan legitimeres av folk som minimum har en doktorgrad eller levde for minimum to hundre år siden, regnes som subjektive og derfor fullstendig irrelevante.

Siden mange kritikere har vært gjennom den samme kverna på akademikerfabrikken som meg, er det ikke overraskende å høre at en del av dem fremdeles sliter med den nevrotiske autoritetsfrykten og angsten for å like bøker som ble prentet inn i oss av autoriteter som Hagen og hans kolleger. Litteraturprofessorene er tross alt de første og største autoritetene studentene møter og husker i ettertid. Nå studerte jeg i Oslo, og vet ikke hvordan det er i Bergen, der Hagen jobber. Men ut fra det jeg har hørt fra de som har studert begge steder, er de enda mer teoriglade i Bergen enn i Oslo.

Hvis det er sånn at Hagen kjører motstrøms i akademia, burde han ikke først og fremst ha holdt dette foredraget for andre professorer? De mener tross alt langt mindre om litteratur i løpet av en hel karriere enn det en gjennomsnittlig kritiker gjør i løpet av et år i avisene. De er langt mer opptatt av å gjemme seg bak teoretiske standarder for vurdering enn det kritikerne er. Og de er mer opptatt av å forvalte tradisjonen i ubesudlet form, enn av å sette mot i brøstet på studentene.

Jeg tenker at en forutsetning for at morgendagens kritikere skal lære seg å dyrke sitt ego og sin egen dømmekraft fra starten av, må være at litteraturprofessorene av i dag lærer seg å styre sin autoritære trang til å forme studentene i sitt eget meningsvegrende og teoridyrkende bilde. Hvis det er modig og autoritetsforaktende litteraturkritikk akademia ønsker seg, bør de seriøst vurdere å oppmuntre studentenes selvstendige meninger fra første semester, og samtidig dempe belønningene for teoretisk og uselvstendig spyttslikkeri. Selv om jeg forstår at det vil være ganske vanskelig å sette karakterer på studenters meninger for professorer som selv ikke har meninger.

Derfor sitter jeg igjen med blandede følelser etter Hagens foredrag. Jeg er slett ikke overbevist om at det er mulig for en litteraturviter å like bøker offentlig og fremdeles bli regnet som et oppegående og dannet menneske av andre akademikere. Jeg tror Hagens foredrag var en felle, hvis jeg skal være ærlig.

Sånn. Der var den byrden løftet av mine skuldre. Jeg skulle selvfølgelig ha kommentert dette da det ble åpnet for spørsmål etter foredraget. Men rommet var som sagt helt forjævlig varmt og trangt, og jeg hadde mer enn nok med å styrte ut for å få oksygen til hjernen og unngå panikkangst.

Uansett. Foredraget var interessant! Det er lenge siden jeg hørte noen snakke kyndig om ting som skjedde i gamle dager, og diskutere om kunsten har et vesen eller ikke. Jeg ble rent nostalgisk av å høre på. Det er stas å ha egen blogg, men for min egen del har det nok ført til en kronisk litteraturfaglig underernæring. Jeg sulter i hjel blant alle på internettet som bare liker eller misliker bøker, og tilsynelatende ikke eier en eneste standard for vurdering. Mellom barken og veden. Et uoptimalt sted å være.

Hvis tiden strekker til, kommer jeg tilbake til de andre arrangementene etter hvert. De var interessante, de også. I mellomtiden kan du lese festivalrapport fra Moshonista her, og Solgunn her.

1. juni 2014 Posted by | Ymse bokinnlegg | , , | 12 kommentarer

Lesesirkelbok mai: Intet nytt fra Vestfronten

untitledI år markeres hundreårsjubileet for utbruddet av første verdenskrig. Da passer det bra å få med seg Erich Maria Remarques roman Intet nytt fra Vestfronten. Dette må være den lesesirkelboken med best timing så langt, for Gyldendal utga boken på nytt for en knapp måned siden. Så slipper noen å spekulere på hvilket antikvariat eller bibliotekhvelv man eventuelt blir nødt til å saumfare for å få tak i boken. Lesesirkelen 1001 bøker, for en gangs skyld aktuell! Ikke verst. Den norske utgaven er oversatt fra tysk av Ragnar Kvam, med etterord av Helge Jordheim.

Gyldendal sendte meg et eksemplar av boken, og den skal leses nå i mai. Jeg elsker krigsbøker, og ser frem til fordypningen i krig, død og elendighet. Første verdenskrig er imidlertid underrepresentert i bokhyllen min og repertoaret mitt. Jeg kommer i farten bare på at jeg har lest Ernest Hemingways A Farewell to Arms fra den første krigen. Det kan da ikke stemme, jeg som har studert tysk og alt. Jeg frykter at hukommelsen min driver underslag av bøker.

Om Intet nytt fra Vestfronten skriver Gyldendal:

«Tyskland, 1914. Første verdenskrig har begynt. Beruset av naive drømmer om ære og heltedåd ankommer unge menn til vestfronten – helvetes forgård. Til en krig som skulle gjøre gutter til menn. Og menn til dekorerte helter. Men virkeligheten slår tilbake med full kraft, midt på den brennende slagmarken mellom endeløse skyttergraver.

Den tyske forfatteren Erich Maria Remarques Intet nytt fra vestfronten fra 1929, anses av mange for å være en av verdens fremste krigsskildringer. Aldri før hadde noen våget å skildre krigens lidelser så nakent og kompromissløst.

Med sin realistiske, anti-militaristiske skildring av tilværelsen ved fronten under første verdenskrig, sett fra den tyske soldats synsvinkel, ble romanen en verdenssensasjon. Den kom på norsk første gang i 1955 og har senere kommet i flere utgaver. Romanen ble også gjenstand for en berømt filmatisering i USA i 1930 under tittelen All Quiet on the Western Front. Filmen vant Oscar for beste film og for beste regi ved Lewis Milestone.»

Grunnen til at Intet nytt fra Vestfronten regnes som en bok man må lese før man dør, er ifølge 1001-redaksjonen:

«Epigrafen til Intet nytt fra Vestfronten erklærer at hensikten med boken verken er å komme med en anklage eller en bekjennelse, men med en skildring av en generasjon – også de overlevende – som ble ødelagt av krigen. Men denne epigrafen, som er svært enkel og klar, fungerer ikke som noen advarsel, ikke engang som et stykke selvforsvar. Uansett hvor stillferdig den er, erklærer den i én eneste setning at det som følger, er en historie om ødeleggelse.

I Weimar-republikkens polariserte, politiske diskusjoner var ikke første verdenskrig et tema, men en prøvesten for alt annet. Hvordan man oppfattet krigen, dens opprinnelse, gjennomføringen av den, kapitulasjonen og nederlaget, var nøkkelen til å forstå fortiden og også hvor levelig eller ødelagt fremtiden kunne bli. I denne tolkningskonteksten var ikke pasifismen i romanen tilfredsstillende for ytterpunktene på den kritiske skalaen i mellomkrigstidens Tyskland, hverken til venstre eller høyre. Men Remarques tekst går hverken inn for pasifismen eller argumenterer for den – pasifismen beskrives bare som en forferdet reaksjon på den organiserte nedslaktingens daglige effektivitet. Det er denne rolige, sikre og likevel utforskende demonstrasjonen av krigens totale umenneskelighet som gjør Intet nytt fra Vestfronten til en så storslagen antikrigsroman.»

For et par uker siden leste jeg om oppdagelsen av verdens første fargefotografier, som ble tatt i Frankrike under første verdenskrig. Jeg forelsket meg helt i dette, av tre franske soldater på Vestfronten.

Galerie Bilderwelt/Getty Images

Galerie Bilderwelt/Getty Images

Det ser så romantisk og idyllisk ut der de lager mat og koser seg med rare hatter og barter og kosebuksene på. Jeg regner med at Remarque vil gjøre sitt ytterste for å tilintetgjøre det inntrykket, og ta fra meg appetitten og troen på menneskeheten samtidig. Men – interessant nok – åpner romanen med en beskrivelse av mat, og hvor mette soldatene er. Dårlig tegn. Bøker som begynner sånn, inneholder gjerne beskrivelser av mennesker som sulter i hjel.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Vi ligger ni kilometer bak fronten. I går ble vi avløst. Nå har vi magen fylt av hvite bønner og oksekjøtt og er mette og tilfredse. Selv til kveldsmåltidet har hver enkelt av oss kunnet skaffe seg et ekstra kokekar fullt av mat. I tillegg vanker det dobbelte pølse- og brødrasjoner – det monner. Det er lenge siden vi har vært med på noe liknende: Kokken med det røde tomathodet byr frem maten helt åpenlyst. Han vinker med sleiven til alle som går forbi og øser opp store porsjoner til dem. Han er helt fortvilet, for han skjønner ikke hvordan han skal få tømt sin gulasjkanon. [...]

Jeg har byttet min skråtobakk med Katczinsky mot hans sigaretter, og det blir førti sigaretter på meg. Den kan man saktens klare seg med en hel dag.»

Det er Paul Baümer, nitten år gammel, som forteller. Dør han ikke av granater eller sult, så kommer han definitivt til å dø av lungekreft. Førti om dagen?! Jøye meg.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Ha en fin mai så lenge!

10. mai 2014 Posted by | 1001 bøker, Erich Maria Remarque - Intet nytt fra Vestfronten | , , , , , , , , , | 29 kommentarer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 108 andre følgere

%d bloggers like this: