Lines bibliotek

Om bøker

Et kongelig PR-stunt

Forrige uke dro Kronprinsesse Mette-Marit ut på en todagers togreise i Nordland og Trøndelag for å spre interesse for litteratur. God litteratur, viste det seg; jeg må si meg imponert over hvor mye bra Mette-Marit leser. Jeg fulgte turen via nett med et halvt øye fra hovedstaden, og merket meg hvor fint Mette-Marit snakket om Knausgårds Min kamp, og hvor viktig det var at hun knyttet det til sin egen erfaring med å ha en far som var alkoholiker. Det skal veldig mye mer til for å bygge ned tabuer enn at folk med makt og posisjon snakker om vanskelig oppvekst. Men hvis noen kan klare å bidra til det, må det være Mette-Marit.

Som om ikke det var nok, anbefalte Mette-Marit folk i Trøndelag å lese Shakespeares Richard III, midt på blanke formiddagen en helt vanlig dag i april. Jeg vet faktisk ikke hva som er mest modig. Slik det står til med samfunnet nå for tiden, er det kanskje lettere å åpne seg om vanskelig oppvekst enn i fullt alvor å utfordre folk til å lese et historisk drama av Shakespeare.

Mette-Marits opptreden gjorde sterkt inntrykk på alle litteraturinteresserte, og hun blendet både litteraturkritikere og andre bransjefolk. Det er i alle fall den eneste forklaringen jeg har på at Mette-Marit slapp unna med et drøyt PR-stunt med to forlagsfolk midt oppe i alle anbefalingene av god litteratur. Det hadde hun neppe gjort hvis hun hadde byttet ut Shakespeare med Kate Morton.

I Mosjøen hadde Mette-Marit en samtale med det hun kalte for sine «Twitter-venner». Eller «forlagsfolk», som jeg foretrekker å kalle Vidar Kvalshaug og Anette Garpestad. De hadde med seg Esther Moe i en samtale om bøker som NRK tvitret ivrig om. Kvalshaug og Garpestad satt der som forlagsansatte med relativt store økonomiske interesser i å bli presentert som bokelskere på nett med Mette-Marit. Likevel unnlot NRK å nevne til de som fulgte samtalen på Twitter at både Kvalshaug og Garpestad jobber i forlag, og Mette-Marit nevnte det såvidt i forbifarten.

Kvalshaug er ifølge Mette-Marit anmelderforfatterforleggervelkommenhitduersåflink. Ifølge VG er han dessuten en nær venn av Mette-Marits forfattersvoger Ari Behn. Garpestad har ifølge Twitter-feeden til NRK et boktips å gi til alle bare hun vet hva de liker å lese. Som en hvilken som helst kommunalt ansatt bibliotekar.

Men Anette Garpestad er sjef for nye medier i Cappelen Damm, og både bloggen og Twitter-kontoen hennes – Bokdama – er knyttet til en sjefsstilling i Norges største forlag. Vidar Kvalshaug er tidligere litteraturanmelder i Aftenposten og forfatter, men for tiden forlagssjef i Kvalshaug forlag, et imprintforlag i Juritzenforlagene. Likevel var de ikke der for å snakke om litteratur fra et forlagsperspektiv. Både Mette-Marit og NRK fremstilte dem som folk som har greie på god litteratur og kan gi deg boktips, hvis du gjør som Mette-Marit og følger dem på Twitter. Forlagsfolk på jobb, for anledningen gode litteraturformidlere, legitimert av statskanalen og Norges kommende dronning.

Men hvem er så Esther Moe? Lurte jeg på. Joda, hun skal utgi bok på Kvalshaug forlag. Det ble avslørt i en så perfekt synkronisert dialog mellom Mette-Marit, Esther Moe og forleggeren selv at jeg ikke vet om jeg skal beundre elegansen eller bli satt ut av skamløsheten. Det vil si: Jeg er ikke engang bombesikker på at Vidar Kvalshaug er forleggeren til Esther Moe, eller om han bare støtter henne som «Twitter-venn». Samtalen var beleilig utydelig på det punktet. Men måten han trådte kyndig inn på banen da Moe fikk et anfall av beskjedenhet, tyder på at han snakket som forlagsmann.

At dette ikke blir presisert for de som hører på, tjener ikke til noens fordel. Her er vi visstnok alle litteraturens venner. Da kan man ikke henge seg opp i sånne bagateller som hvem som tjener penger på litteratur og hvem som bruker penger på litteratur, når vi heller kan flyte svevende og vennskapelig hevet over roller og andre trivialiteter. Du finner samtalen på YouTube, men dette er kortversjonen:

Mette-Marit: Du skriver så fine dikt på Twitter! Når kommer boka?

Esther Moe: Når du sier det, så må jeg jo skrive bok.

Kvalshaug: Jeg kan røpe at tittelen på boka allerede er bestemt.

Mette-Marit: Den gleder jeg meg til!

*Kvalshaug leser opp to eksempler på hva Mette-Marit kan glede seg til*

Hvis ikke samtlige av Norges andre forlag satt og gremmet seg over at ikke de også er Twitter-venner med Mette-Marit, så kommer de til å gå konkurs når samfunnet tar enda et skritt over i den nye digitale verden der ansvar og roller åpenbart ikke lenger finnes. For all del, jeg synes det er flott at et så hemningsløst PR-stunt kommer en lyrikkdebutant til gode. Men begeistringen min er ikke like stor når forleggeren hennes og Norges kronprinsesse sitter ved siden av og kaller det en arbeidsdag.

Hvor samtalen beveget seg derfra, kjenner jeg bare fra NRKs sparsomme Twitter-gjengivelse. Jeg var for provosert til å orke å se hele seansen på YouTube, for jeg nekter plent å høre lydig på en samtale som starter sånn uten å ha mulighet til å hviske høylytt og misfornøyd, kaste råtne tomater eller forlate salen i protest. Men jeg vil anta at både Garpestad og Kvalshaug var smarte nok til å unngå (flere) direkte tips til bøker de selv har økonomiske interesser av å anbefale. Jeg antar at de var smarte nok til å spare tipsene til en senere anledning på Twitter, når Kronprinsessen nå med god hjelp av NRK har vist dem frem som flinke litteraturfolk som vet hvor de gode bøkene finnes. Garpestad ventet ikke så lenge, viste det seg. Jeg kommer tilbake til det.

Hvis jeg ikke hadde visst hvem Anette Garpestad og Vidar Kvalshaug er og hvem som betaler lønnen deres, ville jeg ha kjøpt hele opplegget uten å tenke over det. Det skulle bare mangle, når samtalen ble fremstilt som en trivelig prat mellom bokelskende mennesker, der det ikke spiller noen rolle om man er kongelig, debutant eller sjef i et nytt eller stort forlag. Det viktigste er tydeligvis at alle er enige om at vi elsker gode bøker. At bøker er bøker, litteratur er litteratur, lesere er lesere, leserglede er leserglede, og en bokelsker er en bokelsker.

Men det er stor forskjell på en bokelsker som jobber i et forlag, og en bokelsker som ikke gjør det. Når litteratur diskuteres er det aldri hipp som happ om bokelskere må forholde seg til kravstore direktører og aksjonærer i forlagshus, eller ikke. Akkurat denne forskjellen har åpenbart gått Mette-Marits rådgivere hus forbi. Den har tilsynelatende også gått NRK hus forbi, i deres iver etter å dekke denne koselige og fine bokbegivenheten. Men den har neppe gått direktørene som betaler lønn til Garpestad og Kvalshaug hus forbi. Jeg tipper at de fikk det med seg. Og hvem vet? Kanskje sa de også til Garpestad og Kvalshaug at de selvfølgelig ikke trengte å ta fri fra jobben for å reise nordover for å snakke med Mette-Marit. Sånt kan man selvfølgelig gjøre i arbeidstiden. Det kommer tross alt forlaget til gode.

Jeg håper for deres del at de tok fri, for syns skyld. Men rollene tok de uansett med seg på tur. Man jobber ikke i forlag på dagtid, for så å dukke opp på Twitter som en uhildet bokelsker på kvelden. Selvfølgelig satt Garpestad og Kvalshaug i samtale med Mette-Marit og representerte sine respektive forlag, deres økonomiske interesser og sin egen posisjon. Det jeg reagerer på her er at de fikk lov til å gjøre det helt uten videre. At ikke Mette-Marits rådgivere sa noe. At ikke Mette-Marit selv skjønte hva hun gjorde. Og pussig nok: At ingen kritikere har reagert på det i uken etterpå. Hele litteratursfæren gikk tilsynelatende inn i en euforisk boble over at det ble snakket vidt og bredt om ypperlig litteratur overalt, og dermed var alt greit. Eller?

Vel. De samme menneskene som har hørt Mette-Marit snakke ærlig og modig om sin far, sin vanskelige oppvekst og hva litteraturen har gitt henne i form av flukt og innsikt hele livet, får mer eller mindre samtidig presentert to forlagsfolk som pålitelige boktipsere fordi Mette-Marit følger dem på Twitter. Det er ikke greit. Det er ikke greit uansett hvilken målestokk for habilitet, redelighet eller etikk man bruker. Det er bare ikke greit.

Jeg er generelt en nokså verdensfjern humanist som er ubrukelig på å telle kapitalistisk klingende mynt, men selv jeg skjønner at det er reklamegunstig når et medlem av kongefamilien fronter forlagsfolk som sine litteraturvenner, og lar en av dem fremsnakke sin debutant i løpet av de første fem minuttene av en samtale, når publikum er mest våkent. Som kritisk tenkende menneske må man være bevisstløs for ikke å reagere på sånt.

Likevel sitter jeg igjen med inntrykket av at de som får betalt for å være kritisk tenkende mennesker og bedrive kritikk i aviser og sosiale medier synes det er helt greit at Mette-Marit lar Twitter-forlagsvennene sine slippe til her, så lenge de snakker om Knausgård, Shakespeare og Jon Fosse. Til helvete med andre hensyn.

Denne kritiske tausheten er gull verdt for Garpestad og Cappelen Damm. At Bokdama jobber i forlag, er forståelig nok ikke allmennkunnskap. Her blir vanlige lesere med en Twitter-konto bare overlatt til å stole på dømmekraften til Mette-Marit og NRK, og fraværet av motargumenter. Det kan Garpestad utnytte fullt ut mens hun tipser i vei fra Cappelen Damms indre gemakker.

Jeg har selv fulgt Anette Garpestad på Twitter en stund, og anbefaler det. Hun holder meg til enhver tid oppdatert på interessante utgivelser fra Cappelen Damm, hvilke arrangementer de har, og gir forholdsvis god dekning av utgivelser fra Flamme forlag (som Cappelen Damm eier) og Vagant tidsskrift (som Cappelen Damm også eier). Ved å følge Bokdama føler jeg meg alltid oppdatert på hva de driver med i Cappelen Damm. Men en forutsetning for å følge Bokdama, bør være at man er innforstått med at minst 50% av oppdateringene hennes er reklame for eget forlag.

Eksempel: Mens firkløveret Mette-Marit, Garpestad, Moe og Kvalshaug fremdeles var i den fine og lykkelige stemningen som gode samtaler om bøker med grei pressedekning gir, tvitret Garpestad om at hun gleder seg til Cappelen Damms oversettelse av Yahya Hassans diktsamling, en storsatsning fra forlaget denne våren. Hun fikk nevnt Pølser og politikk-arrangementet som forlaget arrangerer annenhver onsdag. I går klarte hun i løpet av få timer å 1) anbefale ny bok fra Cappelen Damm, 2) anbefale nytt nummer av Vagant, og 3) anbefale en bok fra Flamme.

Garpestad er flink i jobben sin som sjef for nye medier, deriblant Twitter. Jeg aner ikke hva hun tjener, men jeg mener at hun tjener for lite. Det der er virkelig godt jobbet! Og det er nettopp det: Det er en jobb. Og det er forlagsarbeid, ikke litteraturformidling. For en vanlig leser er det ikke umiddelbart mulig å si om hun driver med reklame eller formidling, og saken burde sånn sett ha vært av interesse for Forbrukerombudet.

Mette-Marit trenger derimot nye rådgivere. Samtaler som den i Mosjøen er sånt som kongelige rådgivere tjener penger på å forutse og unngå, når Kronprinsessen mister gangsynet. Som hun gjorde her. Hovedansvaret ligger hos dem og Mette-Marit, som jeg går ut fra inviterte til denne samtalen.

Samtidig blir jeg som skeptisk leser/følger/menneske unektelig nysgjerrig på hva Garpestad og Kvalshaug tenker om dette selv. Jeg får inntrykk av at Garpestad forsøker å fremstille seg selv som en oppriktig og lidenskapelig leser, på evig jakt etter de gode bøkene. Enten glemmer hun hvem som betaler lønnen hennes, eller så velger hun bare å overse det og kjøre på likevel. Kvalshaug burde på sin side vite bedre, bakgrunn som han har fra andre siden av forlagsbordet. Som kritiker i Aftenposten er han vant til å kunne anbefale bøker i vildens sky, ideelt sett fristilt fra andre interesser enn å fremme god litteratur – som en kritiker med respekt for seg selv skal gjøre. Jeg får inntrykk av at Kvalshaug forsøker å dra med seg den gamle rollen over i den nye; å fremstå som om han har befunnet seg lenge nok i litteraturkritikernes rekke til at han fremdeles kan snakke om bøker helt fritt fra jobben han har nå. Det kan han selvfølgelig ikke.

Men er det da snakk om bedrag eller selvbedrag? Jeg aner ikke. Ett av to må det nødvendigvis være, for rollene er der enten man liker dem eller ikke. Å forsøke å overse sin egen rolle på den måten er enten et forsøk på å lure de som hører på, eller å tro på en illusjon om upartiskhet som ikke finnes i virkeligheten. Det virker likevel som om flere enn Mette-Marit og hennes rådgivere er villige til å spre den illusjonen videre blant lesere. Blant annet de av kulturjournalistene som beviselig har vært på jobb den siste uken.

Kvalshaugs tidligere arbeidsgiver Aftenposten bidro med et godt eksempel på tirsdag, da Konkurransetilsynet hadde inspeksjon hos forlagene Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm og Schibsted. Aftenposten slapp Kvalshaug til med en kommentar som «forlegger og kulturdebattant (!)», en mann som «har vært blant de argeste kritikerne av forholdene i bokbransjen». Kvalshaug syntes selvfølgelig det var bare flott at Konkurransetilsynet viser interesse for bokbransjen. Det skulle bare mangle, ettersom de dukket opp på døra hos konkurrentene hans. Det er meget mulig at Kvalshaug VAR den argeste kritikeren av bokbransjen. Men for tiden ER han forlegger med et regnskap å forsvare overfor Arve Juritzen. Samme Juritzen som konkurrerer hardt mot ovennevnte forlag og har som målsetning å slå dem. Men ut fra Aftenpostens beskrivelse, er det nesten så man skulle tro at Kvalshaug bare var opptatt av ærlighetens vilkår her i verden. En sånn vinkling fra Aftenpostens side er god nok forklaring for meg på hvorfor de ikke dekker Kvalshaugs forlegger-eskapader når han er i kongelig selskap.

NRK kan man nok heller ikke forvente stort fra. Gjennom et av internettets pussige sammentreff ble både forlagsbindinger og upålitelige boktipsere diskutert i forbindelse med et kåseri fra NRKs Siss Vik, samme dag som NRK tvitret fra Litteraturtoget med Mette-Marit. Siss Vik skrev et kritisk innlegg om blurbing, der hun kritiserte forlagenes bruk av en hvilken-som-helst beleilig positiv leser sitert på omslaget av bøker for å selge dem. Hun nevnte spesielt «bokinspirator» Liv Gade, som dukker opp overalt, særlig på bøker fra Juritzen forlag, eieren av Kvalshaug forlag.

Blant de som kommenterte innlegget, var en bokblogger som via et eget innlegg tilbød leserne en liste over pålitelige boktipsere. Hans tips var Foreningen !les, Lesesenteret i Stavanger, Bokdama, enhver god bibliotekar og mange dyktige lærere. Bloggeren synes det er frekt av Liv Gade å kalle seg Norges eneste bokinspirator når det er så mange andre som jobber med å inspirere folk til å lese. Blant dem altså Bokdama Anette Garpestad. Interessant nok kommenterte Siss Vik under innlegget sitt at hun sjekker om bokbloggere jobber for forlag, for å vite om «de kan ha andre motiver for å anbefale enkelte bøker».

Jeg håper at jeg ikke er den eneste som ser den flotte ironien i at Siss Vik skrev den kommentaren nøyaktig samtidig som en av hennes kolleger i NRK pumpet ut boktips fra forlagsduoen Garpestad & Kvalshaug gjennom NRKs egen Twitter-konto, uten engang å nevne at de jobber i forlag.

Altså: En stk forlagssjef ansatt i et forlag for tiden under gransking av Konkurransetilsynet, som reklamerer uavbrutt for Cappelen Damms bøker som om hun var nøytral litteraturformidler, tatt på sitt ord av både bokbloggere og lesere, spredd videre av Hoffet og NRK. En stk forlegger med nettverk i kongefamilien og Aftenposten, som hjelper både denne «arge bransjekritikeren og kulturdebattanten» og Juritzen-forlagene med å fremstå som seriøse bransjeaktører, sånn at de kan fortsette å spre bøker blurbet av Liv Gade og tjene penger til Kvalshaugs Esther Moe-diktutgivelse, som Mette-Marit gleder seg sånn til å lese.

Og NRKs Siss Vik er nøye påpasselig med hvilke bindinger og motiver bokbloggere har?!

Herregud, for en gjeng. Jeg kan ikke annet enn å le.

Apropos bokbloggere: For halvannet år siden skrev jeg et kritisk og formanende innlegg om at bokbloggere bør passe seg for hva de driver med på blogg, ellers vil kritikerne komme å ta dem. Beklager, bokbloggere, det var naivt av meg. Det var mens jeg fremdeles trodde at det fantes spilleregler og kritikere med gangsyn. Dere kan se bort fra den advarselen. Jeg tviler ærlig talt på at den gjengen her er noe å frykte.

For min del gleder jeg meg allerede stort til neste runde av kritikk mot bokbloggeres grunnleggende upålitelighet, for det er fra disse folkene kritikken kommer. NRK og Aftenposten har hatt sine runder, Garpestad har sparket nedover mot bokbloggere når hun har hatt sjansen, og Kvalshaug toet tidligere i år sine hender på Twitter for hva som vil skje når bokbloggere tar over for kritikerne. Ut fra det jeg så forrige uke, er jeg ikke spesielt bekymret. Hvis bokbloggere skal kunne konkurrere med denne typen skamløse PR-stunt, rolleblanding, forlagsbindinger, (selv)bedrag og hul egeninteresse, blir vi nødt til å jobbe dag og natt fremover. Vi rekker ikke å lese noe som helst, enda mindre blogge om noe, hvis vi skal holde tritt med dette her.

Problemet er likevel at vi mangler det tilstrekkelige nettverket. Ingen av oss er venner med kongefamilien på Twitter (eller andre beleilige steder). Ikke jobber vi i forlag, ikke driver NRK med bred og ukritisk dekning av det vi driver med, og ikke har vi kjente navn. Kanskje er det derfor vi er så enkle å kritisere?

Det blir uansett en smal sak å hamle opp med kritikerne i neste omgang, når de først våkner fra dvalen de befinner seg i nå. Vi kan bare paralysere dem med spørsmålet om hvor de var da Mette-Marit snakket bøker med Garpestad og Kvalshaug.

10. april 2014 Skrevet av | Ymse bokinnlegg | | 57 kommentarer

Lesesirkelbok april: Cora Sandel – Alberte og Jakob

Alberte og JakobFor første gang på flere år skal lesesirkelen 1001 bøker i april lese en bok skrevet av en norsk forfatter. Forrige gang var i september 2011, da vi leste Knut Hamsuns Sult. Ellers har vi lest bøker fra Frankrike, USA, England, Danmark, Finland, Skottland, Russland, Japan, Sveits, Sverige, Canada og Portugal. Senere i år skal vi lese bøker fra Tyskland, India og Kina, så nå mangler vi noen forfattere fra Afrika og Sør-Amerika for å ha dekket verdenskartet sånn noenlunde.

Men denne gangen er det Cora Sandels tur. Alberte og Jakob er første bok i Alberte-trilogien, som består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Deltakerne i lesesirkelen bestemmer selv om de vil lese bare Alberte og Jakob eller hele trilogien. Boken kan blogges om når som helst i løpet av april.

Alberte og Jakob er ikke med på den internasjonale 1001-listen, men ble tatt med i den norske bokutgaven av listen i 2008. Der er begrunnelsen for at man bør ha lest boken før man dør følgende:

Det første bindet i Cora Sandels Alberte-trilogi er blitt hyllet som et mesterverk av kvinnefrigjøringsbevegelsen. Romanen foregår i Tromsø og konsentrerer seg om Alberte, en pike i en middelklassefamilie som er havnet i økonomiske vanskeligheter. Hun får ikke gå på skole og heller ikke reise sørover til det muntre selskapslivet i Kristiania – hun har ikke annet å gjøre enn å tørke støv, stoppe strømper og gå i kjedelige selskaper. Romanen trenger inn i den kvelende tomheten i Albertes liv, hennes håp og frykt, hennes hemmelige lengsler og indre opprør.

Beretningen rammes inn av manende beskrivelser av de intense kontrastene mellom årstidene i Nord-Norge. Den begynner i det konstante vintermørket da Albertes verden skrumper inn til hennes eget hus. Når dagene blir lengre, dukker det opp rike, unge mennesker i byen. Hennes verden utvides og fylles med selskaper og utflukter. Alberte er imidlertid fanget i følelsen av å være utiltrekkende og sosialt utilstrekkelig. Hun står utenfor nesten alle sosiale evenementer som observatør, ute av stand til å handle. Når dagene blir kortere igjen, er Alberte like mye fange.

Albertes utadvendte og opprørske bror Jakob slåss derimot åpent for sin rett til å dra til sjøs, og etter hvert klarer han å unnslippe fra familien. Til slutt, da til og med den frittalende venninnen Beda Buck tvinges til å innordne seg, overveier Alberte å begå selvmord. Men i siste øyeblikk kjenner hun livet inni seg hevde sin rett, og hun sleper seg hjem, fast bestemt på «å leve tross alt, å leve videre som best hun kunne.»

For de som skal være med å lese er det kanskje greit å være obs på at det finnes flere utgaver. Vanligvis tenker man ikke så mye over hvilke utgaver man leser når norsk er originalspråket, men her er det veldig viktig. Siste bok i trilogien, Bare Alberte, ble nemlig sensurert på grunn av andre verdenskrig, og all kritikk av tyskerne ble fjernet fra boken av Gyldendal etter at forlagsdirektøren havnet på Grini.

NRK har skrevet en interessant sak om sensuren som jeg anbefaler alle å lese. Den nye utgaven fra 2002 er ifølge Gyldendal en såkalt tekstkritisk utgave basert på førsteutgaven med forord og kommentarer ved Nina M. Evensen. Utgaven inneholder de sensurerte delene, pluss ordforklaringer og oversettelser av utenlandske tekstinnslag.

Jeg har Alberte og Jakob i to utgaver: Den ene er utgitt av Gyldendal i serien Norges nasjonallitteratur i 1996, til sammen tredve bøker fra Snorre til Wassmo. Her er språket modernisert og lettest å lese, men mangler altså Evensens kyndige tekstkritiske bearbeidelse. Den andre utgaven min er trilogien samlet i Århundrets bibliotek fra Bokklubben i 2003, der Nina M. Evensen har gjort sitt, men der språket er nokså tunglest med sine «mig», «skjælver» og «koldt». Man kan tydeligvis ikke få alt her i verden.

Da jeg leste saken fra NRK, demret det for meg at jeg har holdt foredrag om tekstarbeidet til Evensen på et masterseminar. Jeg fikk veldig lyst til å lese boken da, men det må ha forsvunnet for meg blant alle eksamener og arbeid med egen masteroppgave. Det er nok en mening med alt her i verden, og lesesirkelen kommer meg endelig til unnsetning. Forlagets presentasjon av boken frister i alle fall veldig, den inneholder alle ordene jeg liker:

Alberte og Jakob er første bok i Cora Sandels trilogi om Alberte, en trilogi som er blitt stående som et hovedverk i norsk litteratur. I romanen skildres Albertes liv i en sosietetsfamilie i Nord-Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Fortellingen om Alberte er et mesterlig psykologisk portrett, skildret med varme, innsikt og tørrvittig ironi.

Altså: Hovedverk, Nord-Norge, mesterlig, varme, innsikt, tørrvittig og ironi. Det kan bare ikke bli feil.

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Et lite utdrag fra åpningen av Alberte og Jakob:

Kirkeuret lyser som en måne i natten. Det slår, og små, svake bluss fødes ute i mørket og brenner matt, fortapt i dets uendelighet, ensomme og spredte. Uret slår igjen, og de svake bluss blir flere, flokker seg, danner rader og ruter. Liv rører seg mellom dem, en hestebjelle ringler, en hører kanskje en tom slede slenge hit og dit efter hesten på en hardtrampet vei. Et sted går et eller annet med plask i sjøen, en kjetting rasler. Lyd av årer og knirkende tollepinner kommer opp fra mørket, en båt støter dumpt mot treverk, tunge ben i røyserter ramler innover en brygge, noen roper noe.

God fornøyelse!

1. april 2014 Skrevet av | Cora Sandel - Alberte-trilogien | , , , , , , , , , , , , | 26 kommentarer

Lesesirkelen 1001 bøker: Saramago, Highsmith og le Carré

John le CarréDe tre første lesesirkelmånedene i 2014 har gått relativt ubemerket hen her på bloggen. Jeg har vært travelt opptatt med bloggirrelevante aktiviteter i månedsvis, og beklager den stemoderlige behandlingen lesesirkelen har fått så langt i det nye året. Men dere blir kanskje litt mindre sint og skuffet over meg hvis dere får vite at jeg for tiden bruker masse tid på å rydde i boden, vaske rundt og fjerne absurde mengder kattehår fra alle flater i leiligheten, mens dere slapper av og mesker dere med god litteratur. Det er synd på meg, er det jeg prøver å si.

Men! Jeg er på bedringens vei. Jeg har satt av påsken til å komme à jour med lesesirkelbøkene, noe som burde være en smal sak siden alle bøkene jeg skal lese er smale saker. Jeg har lest halvannen bok, og har to og en halv igjen. Det burde gå fint. Innlegg kommer fortløpende om det jeg håper er strålende gode bøker.

Noen av deltakerne har allerede blogget om årets første bøker og lagt igjen lenker på ulike steder her på bloggen. Jeg har samlet opp alle lenker jeg har fått, og de finner du her. Dere som ikke har tipset meg om lenker fordi dere har klødd dere i hodet over hvor dere i så fall skulle gjøre det, kan slå dere løs i kommentarfeltet nå.

De tre bøkene vi har lest til nå:

José Saramago Kain

Patricia Highsmith The Talented Mr Ripley

John le Carré The Spy Who Came in from the Cold

De tre neste bøkene vi skal lese:

Cora Sandel Alberte og Jakob

Erich Maria Remarque Intet nytt fra vestfronten

Jane Austen Mansfield Park

Jeg har skrevet om José Saramagos Kain, men innlegget er så langt at du sannsynligvis ikke bør lese det. Les heller boken! Jeg likte den veldig godt, og fikk lyst til å lese mer Saramago. Kanskje fikk jeg også lyst til å lese mer i Bibelen, men det må jeg eventuelt komme tilbake til.

Highsmiths Mr Ripley har jeg lest 100 sider av, blitt begeistret for, men trengt en pause fra fordi skriftstørrelsen i min utgave er uforenlig med sliten kveldslesing etter sene arbeidsdager. Den er størrelse knøttliten på grensen til usynlig, migrenefremkallende, og nå MÅ forlagene snart slutte å presse inn mest mulig tekst på færrest mulig sider. Planen min for neste uke er å kjøpe et forstørrelsesglass og lese ferdig boken i helgen.

Ellers gleder jeg meg mest til de lesesirkelbøkene som i skrivende stund er lengst unna. Alberte og Jakob skal jeg nok alltids komme meg gjennom. Jeg håper på det beste mens jeg forbereder meg på det verste. Austen blir derimot årets høydepunkt på denne kanten av sommeren, det er jeg sikker på. Jeg måtte stå over fjorårets Jane Austen-bok Northanger Abbey, og det nekter jeg å gjøre i år.

Intet nytt fra vestfronten er et beleilig aktuelt bidrag i årets lesesirkel, når hundreårsjubileet for utbruddet av første verdenskrig markeres. Gyldendal utgir boken på nytt i år, i anledning jubileet, og det passer jo bra for lesesirkelen. Jeg snakket forresten litteratur med en kollega av meg i går/natt, og han erklærte bestemt at boken er den beste han har lest. Så sterk lesning var det da han var en ung mann på videregående, at han umiddelbart og ugjenkallelig ble pasifist og valgte siviltjeneste foran militærtjeneste. Nå er han 35 år, fremdeles pasifist og svært glad i boken. Og så driver folk fremdeles og lurer på om litteratur kan forandre et menneske? Meget spesielt.

Oversikten over alle bøkene vi skal lese fremover i lesesirkelen, finner du her. Der ligger også komplette lister over alle påmeldte deltakere pr bok, og en oversikt over de tre første bøkene vi skal lese i 2015. Det ligger an til å bli en skikkelig klassiker-bonanza, helt etter mitt hjerte.

Nå: Tilbake til rundvasken.

Ha en fortsatt fin søndag!

30. mars 2014 Skrevet av | 1001 bøker | , , , , , , , | 13 kommentarer

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.

24. mars 2014 Skrevet av | Steinar Opstad - Å høye dag | , , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Jeg snakker bøker med Birger Emanuelsen

Foto: Anette Karlsen/Scanpix

Foto: Anette Karlsen/Scanpix

Birger Emanuelsen debuterte med For riket er ditt i 2012, en samling enkeltstående fortellinger lagt til en liten øy over en periode på åtte hundre år. For et par uker siden kom andreboka og hans første roman, Fra jorden roper blodet. Boken handler om Tallak Nybuen, som skadeskyter en reinsdyrsbukk på en fjelltur. Han overnatter på stølen som faren hans har leid ut til en jeger, og neste dag drar de ut for å finne bukken. Parallelt fortelles historien om tolvårige Tallak, som vokser opp på en isolert gård sammen med faren. Hva som har skjedd med moren er uklart.

Jeg møtte Birger for å ta en grundig prat om bøkene hans og litteratur generelt. I år kommer jeg med ujevne mellomrom til å snakke med forfattere jeg liker bøkene til, og samtidig tvinge dem til å ta stilling til mine to samtidslitterære kjepphester: Den selvbiografiske tendensen, og samfunnets rolle i litteraturen. Birger var et utmerket førstevalg, for i tillegg til å si kloke ting om sitt eget forfatterskap, fikk jeg interessante perspektiver på sivilisasjonstenkning, historiefortelling og abortkamp med på kjøpet.

En av de første tingene som slo meg da jeg leste Fra jorden roper blodet, er hvor utpreget maskulin den er. I debutfortellingene veksler du mellom ulike temaer og karakterer, menn og kvinner, mens du i romanen går rett inn i klassiske maskuline motiver: Jakten og naturen. Fra jorden roper blodet fikk meg til å tenke på klassikere som Markens grøde, Moby Dick og Den gamle mannen og havet. Hvor bevisst var du på det da du skrev?

Jaktmotivet er i utgangspunktet veldig maskulint, og jeg beskriver i fortid og nåtid to forhold mellom menn: Hovedpersonen Tallak og faren hans, og Tallak og Henrik. Det er disse forholdene som driver romanen framover. Men så kan du se på hva som tas opp mellom disse mennene, og det er relasjonelle temaer: Forholdet mellom mennesker og til familien, spesielt kvinnene i disse mennenes liv; Henriks kone, Tallaks mor og lærerinnen hans på skolen.

Kombinasjonen av jakt og natur er vel et av de områdene hvor mannen i våre dager føler seg fri. Jeg ser helt klart at romanens blikk og språk tilhører mannen, men jeg vet likevel ikke om det gjør boken maskulin. Fra jorden roper blodet fremelsker riktignok noen maskuline verdier, fordi Tallaks far nærmest er som en naturkraft: han bearbeider naturen, jobber med dyr, går på jakt, dreper, slakter – og mye av dette sees på som noe mannen tradisjonelt har skulle kunnet beherske. Men hele denne verdenen danner også en kontrast til Tallaks indre liv. Tallak sliter med å fylle den rollen han føler at faren vil han skal ha, og føler seg fremmedgjort fra det som tilhører den klassiske maskuline forventingen.

Derfor er det svært interessant at du samtidig går rett inn i det som er feminismens kanskje viktigste sak, nemlig abortkamp, selv om det ikke er en direkte del av handlingen. Hvilken betydning har abortspørsmålet i romanen din?

Jeg har kalt romanen for en moderne skjebnefortelling. I de klassiske skjebnefortellingene hadde gudene beseglet den tragiske heltens skjebne, derfor måtte alle ting skje slik gudene hadde skrevet. Du kunne ikke flykte fra din egen historie. I romanen min finnes det derimot en politisk eller samfunnsmessig mulighet for at ting kunne ha vært helt annerledes. En nøkkelperson her er Henriks onkel, en bifigur i romanen. Han nevnes blant annet som abortlovens uekte far, og det går frem at han har vært med på å endre samfunnet. Motivasjonen har han funnet i sin søsters historie. Hennes uheldige skjebne rammer de tre mannlige karakterene i romanen, og påvirker også deres liv inntil det ugjendrivelige. Men så finnes det altså en historisk optimisme i teksten, for denne familiens historie ville vært annerledes om de startet sine liv tjue år senere. Tragedien til Tallaks familie er altså at alt kunne ha vært annerledes.

Romanen diskuterer den utbredte samfunnsforståelsen om at vi hele tiden stiger opp trappetrinn for trappetrinn, og at hver generasjon nærmer seg et sluttpunkt i sivilisasjonen. Vi bygger institusjoner og skriver kontrakter for å forme en sivil, politisk og kulturell vev. Denne veven binder oss sammen og regulerer oss, og biproduktet av alt dette er en fast konstruksjon under føttene våre, noe vi kan kalle en trapp. Derfor beveger vi oss hele tiden bort fra vår dyriske natur og vårt kaos, og sivilisasjonen følger progresjonen i et dataspill; og for hver generasjon blir vi stadig bedre mennesker.

Et slikt syn er utbredt, og gjenspeiler seg for eksempel i Høyre-politikeren Julie Brodtkorbs uttalelser i forbindelse med pappapermisjonen. I et forsvar for å avvikle den dedikerte pappakvoten, sier hun at «moderne fedre ønsker å være med sine barn». Derfor, mener hun, trenger vi ikke en økonomisk politikk som regulerer dette samværet. Samfunnet har bevirket en utvikling over tid, og det har ført til at mannen har forandret seg; han ha gått trappene og blitt moderne. Derfor vil han handle annerledes enn sine fedre. Hvor denne forandringen har funnet sted, om det er i hjernen, i genene våre, i vår mentalitet, i det sosiale presset, sier hun ikke noe om, men innstillingen er klar: Vi har kommet så langt at vi ikke lenger trenger loven som brakte oss hit. Det er lett å forstå hvorfor en slik tanke brer om seg. Den skaper en fortelling de fleste politikere – fra høyre til venstre – er avhengig av å tro på: den feirer den menneskelige utvikling, samfunnets seier, kulturens suverene reise. For om hver generasjon bygger nye steg, klatrer vi stadig høyere, og det vi presterer, som samfunn, som fellesskap, vil stå for alltid. Det vitner om en gigantisk misforståelse av hvordan politikk fungerer, tror jeg, for vi blir ikke moderne fordi tiden går, men fordi det blant annet finnes lover og regler som justerer adferden vår.

En alternativ samfunnsforståelse formuleres av Tallaks far, om at vi mennesker klatrer i et tau, og hvis vi slipper taket et øyeblikk, så faller vi. Da reduserer du alt du har klart å skape. Sivilisasjonen er ikke mer verdt enn at den kan bryte sammen på kort tid, og fjerner du en viktig bestanddel, kollapser den.

Hadde du noen politiske baktanker da du valgte akkurat denne bakgrunnen for romanen?

untitledDet er nesten morsomt, for etter at jeg hadde levert romanen til forlaget kom debatten om reservasjonsrett på banen igjen. Underveis da jeg skrev tenkte jeg at abort-temaet i boken nesten var utdatert. Og så dukker spørsmålet plutselig opp igjen. Jeg tenkte aldri politisk da jeg skrev det, det var aldri tenkt som en samfunnskommentar. Jeg tenkte mer på at jeg skulle komponere en troverdig menneskelig fortelling, en troverdig familiehistorie, som nettopp derfor måtte finne sted i etterkrigstidens Norge.

Derfor ble jeg skremt over reservasjonsrettdebatten. Ikke fordi jeg tror at abortloven er truet, men fordi Høyre med bakgrunn i parlamentarisk pragmatisme var villige til å vike noen grunnleggende prinsipper, prinsipper de selv har vært med på å etablere og fastholde. En slik lemfeldighet mener jeg viser at politikere tenker at samfunnet bygges trappetrinn for trappetrinn, og at vi står så støtt at vi kan slappe av. Nei, sier denne romanen. Vi faller hvis vi slipper taket i tauet.

Med debatten som kom opplevde jeg plutselig en helt annen type relevans i manuset som jeg ikke hadde sett selv. Det viser at litteraturen kan fange opp problemstillinger som er utenfor dens intensjon, nettopp ved å vise samfunnet som avtrykk i menneskene. Hvis du klarer å beskrive disse avtrykkene godt nok, klarer du også å si noe om samfunnet.

Hva ønsker du å utforske i bøkene dine?

Med For riket er ditt ville jeg finne det definerende øyeblikket i forskjellige personers liv. Jeg plasserte dem i forskjellige omgivelser, både historisk og politisk, og ville undersøke det øyeblikket der hele livet forandres. Alt fra en ung jentes seksuelle oppvåkning tidlig på 1900-tallet, til en ung gutt som hevner seg på de som mobber ham. Alle disse forandringene var noe personene jeg skrev om hadde en visse kontroll over, men jeg ble veldig nysgjerrig på å utforske hva som ligger utenfor vår kontroll, som former våre liv, og hvordan det kunne ha vært annerledes gitt andre betingelser.

I Fra jorden roper blodet har jeg derfor trukket denne undersøkelsen enda litt lenger, og det er den retningen jeg har lyst til å gå videre med i forfatterskapet mitt. Å forsøke å beskrive andre mennesker og betingelsene de lever under.

Som leser er det lett å se at du er opptatt av historiefortelling av den gode gammeldagse sorten. Hvilken type litteratur er det som har inspirert deg mest?

Faren til Tallak har en fortellerrolle. Som oppdrager er han begrenset på mange måter; geografisk er de låst inne i en trang dal, han driver en bitteliten gård uten økonomisk armslag, og relasjonelt har han støtt bort moren til Tallak uten at vi vet hvorfor. Han arbeider hardt og har lite tid til overs, og bruker derfor fortellingene til å binde sønnen til seg. Det skjer på to måter: først er det innholdet i fortellingene, om familiens og gårdens opphav, at de begge to er skåret av samme stykke. Men fortellingene har også en funksjonell side. Når Tallak begynner å gli ifra ham, skrur faren temperaturen i fortellingene til. De blir skremmende og morbide, og fører til at Tallak av frykt søker seg nærmere faren.

I store deler av min barndom vokste jeg opp med bibelfortellingene. De var veldig sentrale, og ble lest og diskutert hjemme. De bibelske karakterene oppfattet jeg som helter, og som noen jeg hadde et nært forhold til. Og så leste vi mye folkeeventyr, og jeg ble nok formet av landskapene, miljøene og intrigene der. Derfor preger nok stadig den grunnleggende dramaturgien i disse fortellingene måten jeg skriver på.

Charles Dickens er utrolig god til å se mennesker og skaper rike karakterer. En ting er at han er flink til å beskrive dem, og kan finne det ene ordet som gjør at du omtrent ser for deg hele livshistorien til et menneske. På et par setninger har han vist fram hele personligheten deres. Og det uten at han lar ett trekk ved personligheten styre alt i personenes liv. Hamsun er enda dyktigere på det siste, og skaper ofte like tydelige, men mer komplekse karakterer. Dostojevskijs moralske univers ble tidlig en korreksjon til barnetroen og de forestillingene som hersker i den.  Men inspirasjonskildene er ellers mange og svært forskjellige: jeg har nilest Bukowski, Dejan Enev, Carl Frode Tiller, Le Clézio, og jeg prøver så godt jeg kan å følge med på nye norske forfattere. Det er likevel vanskelig å komme utenom de første inngangene til litteraturen, de jeg vokste opp med.

Utdrag fra Fra jorden roper blodet:

I begynnelsen kom et veldig lys, og Gud skilte havet fra jorden. Det fantes ingenting annet, ingen busker, ingen planter, for ennå hadde det ikke regnet. Det hadde vært umulig å leke gjemsel. Men så sprang en kilde lekk, hele jorden ble vannet og alt vokste. Gud formet en mann av støvet, blåste liv inn gjennom nesen og plasserte ham i en have full av dyr og planter og frukt. Her hadde han alt han trengte, likevel var han ikke lykkelig.

Gud så det. Det var ikke godt for mennesket å være alene. Så da mannen sovnet, rev Gud et ribbein fra brystet hans, fylte det med kjøtt og skapte en kvinne.

Nå var de to.

Tallak tok seg til brystet og kjente etter. Han presset pekefingeren inn under armhulen og dro fingeren mot hoften. For hver gang fingeren slo ned i en ny ribbeinsdal, talte han. Ti daler bar han på. Han gjorde det igjen, og denne gangen kom han til elleve. Han talte enda en gang, også denne gangen kom han til elleve. Tolv ribbein hadde han, mer enn nok til å skape et nytt menneske.

Du debuterte med en samling fortellinger. Nå har du skrevet en roman. Hvordan er det å gå fra å fortelle historier i et lite format, til et stort?

Som forfatter ønsker jeg å åpne store rom i litteraturen, og fortellingene fra debuten så jeg på som romanlerret som jeg ikke utforsket i romanform. Friheten er langt større i romanen, men det er også en helt annen forpliktelse og konsentrasjon. Du må stole på at fortellerstemmen, språket og historien holder, og det er ikke rom for like mange spillopper.

For riket er dittI fortellingene hadde jeg lyst til å beskrive et samfunn over en viss tid, og det var mer praktisk å gjøre det som en samling avsluttede fortellinger heller enn i en roman. Samtidig merket jeg dragningen mot det episke mens jeg skrev fortellingene, både i persongalleriet og hva de skulle oppleve. Jeg ser nå at flere av fortellingene i For riket er ditt kunne ha vært romaner, og Fra jorden roper blodet kunne nok ha vært en kortere fortelling. Men i For riket er ditt fulgte språket de forskjellige fortellingenes tid og personer; derfor varierer samlingen mellom radikale og konservative former, dialekt og muntlig språk, osv. Ti fortellinger med ti forskjellige fortellerstemmer. De samme mulighetene ligger også i den (moderne) romanen, men i Fra jorden roper blodet er mitt selvpålagte krav til indre sammenheng og enhet mye større. Språket og fortellerstemmen utvikler seg med hovedpersonen, og vet aldri mer enn den kan vite. Jeg har altså mistet variasjonen, men fått konsentrasjon. Jeg ville bruke denne konsentrasjonen til å kunne gå dypere under overflaten under det berømmelige isfjellet, som passende nok var en del av forsideillustrasjonen på debuten.

En av de tingene jeg synes er befriende med å lese dine bøker, er at jeg slipper å lure på om du skriver selvbiografisk eller ikke, fordi det er så åpenbart for meg som leser at du skriver fiksjon. Hvor vil du plassere dine egne bøker i den norske samtidslitteraturen?

For alle forfattere i min generasjon har Knausgård vært veldig viktig, også for meg. Men Knausgård er også en slags bryggekant jeg vil støte meg fra. Den selvbiografiske trenden har nok vært frigjørende for veldig mange forfattere, fordi den har gitt dem anledning til å rive ned lettveggen som før har stått mellom forfatterjeget og jeget, og for mange har nok det å slippe den lille konstruksjonen vært en kreativ berikelse. Knausgård er et forbilde jeg lærer mye av, men det er ikke alle forfattere som er like flinke til å se andre. De ser gjerne bare andre som gjenskapt i seg selv, eller de ser seg selv så godt at de mister andre av syne.

En annen ting er at autofiksjonen skaper en illusjon om ærlighet som er skummel. Kontrakten med leseren skaper en illusjon om at det som vises frem er hele mennesket, hele sannheten. Men bak hver en tanke som finner papiret, er det hundre som ikke skrives, assosiasjonsrekker forfatteren selv ikke engang er klar over. Mange av tankene våre er så banale, perverse, forfengelige, brutale, og hadde du delt dem, ville leseren vendt seg fra deg i avsky. Men siden autofiksjonen foregir å være ekte, blir vi alle enige om at den sensurerte versjonen av oss selv er sann. Kanskje har vi bare tatt et nytt steg ned i bedraget. Han som får alle til å tro på at den redigerte versjonen av seg selv er sann, er en enda større løgner en hun som legger ut pyntebilder av seg selv på Facebook.  Jeg synes altså ikke all litteratur bør trekke innover og tettere på den allerede rådene trenden med selvfremstilling, og har derfor forsøkt å gå i en annen retning. Dessuten tilhører mitt eget liv også så mange andre, og jeg vil ikke tvinge dem med meg ut i løgnen.

Utdrag fra Fra jorden roper blodet:

Det var først i hennes hus at verden åpnet seg. Her inne kunne Tallak reise fra dalen og møte nye mennesker. Han kunne løfte seg over fjellene og se til havet, telle blinkene fra en fyrlykt som svirret gjennom tåken; han kunne kaste en lanse gjennom luften, som spjæret kongens støvel og slo av en bit av tåneglen; feste en vogn bak en mus og reise bort. Det var bare å lukke øynene og se det for seg, alt som sto og ventet. Inne i ham begynte et slags system å vokse frem, en måte å forstå verden på: på den ene siden fantes partall og riddere, lanser og våpen; en rask bevegelse som kunne knekke en nakke, et lydløst sprang, opp på siden av en fiende, og i den neste lydløse bevegelsen kom stikket fra et hardt, buet blad, inn i siden, rett under ribbeinsgitteret. Styrke. Alt dette var høyre, den armen han skrev med, kastet med, og her fantes konsonanter, stein, det enorme, salte havet. Den andre siden var ferskvann, lettere å gli gjennom, roligere; venstre var alver og kveldsdis, et gåtefullt og grønt landskap, silkebånd som ble trukket over øynene, et spill av masker og brennende veker. Skjønnhet.

Hva er hovedgrunnen til at du selv leser litteratur?

En av de mest deprimerende innsiktene jeg har hatt som menneske, er at du alltid er i ditt eget hode. Du kan aldri se eller oppleve verden utenfor ditt eget hode. Å lese litteratur, på en helt annen måte enn med andre kunstuttrykk, føler jeg at jeg deltar i noen andres erfaringer og ser noen andres blikk på livet. Det skjer jo bare når man leser virkelig god litteratur. Når det skjer, handler det ikke om eskapisme, men om å øke rekkevidden av hva du klarer å se og forstå av verden, og hvor mange mennesker du klarer å se.

Hvilken bok vil du anbefale andre å lese?

En tid for altEn tid for alt av Karl Ove Knausgård. Et ambisiøst mesterverk, i mine øyne, og passasjer i den boken inneholder den mest intense prosaen jeg noensinne har lest.

Og et lite apropos: i boken beskriver han en scene hvor en gravid kvinne og hennes ektemann sitter på med en kjerre som trekkes over en steinete og humpete vei. Kusken er uforsiktig og brå, og vi tas med inn i denne kvinnens hode: hvorfor gjør ikke mannen hennes noe, hvorfor ber ham ikke kusken ta det med ro, forstår han ikke at de kan miste barnet? Forholdet mellom dem blir ødelagt på denne kjerreturen. Mange år senere leste jeg den eksakt samme scenen igjen i Min kamp, men da var det Karl Ove Knausgård selv som satt ved siden av sin gravide kone på en båttofte utenfor Tromøya. En barndomsvenn av ham kjørte på full pinne, bølgene slo, og romanfiguren Karl Ove tenkte at han burde gjøre noe, fordi han kunne forestille seg hvordan konen opplevde det. Eller han fryktet hvordan hun opplevde det, fryktet at hun vurderte ham som svak og feig.

Erfaringen kommer forut for begge romanpassasjene, men i En tid for alt har han brukt observasjonen og erfaringen til å skape en hel litterær person, et annet menneske med en egen historie, et annet syn på verden, tanker og følelser. Det viser hvor rik litteraturen kan være – om vi bare lar den slippe til.

***

Birger Emanuelsen (31) vokste opp på Tromøya utenfor Arendal, og bor i Oslo med kone og sønn. Når han ikke skriver bøker, jobber han som redaktør for dokumentarlitteratur i Cappelen Damm. Han har studert ved Universitetet i Trondheim og Oslo, og har tidligere jobbet som journalist og i Leger uten grenser. For riket er ditt og Fra jorden roper blodet er utgitt av Tiden forlag. Hjemmesiden hans finner du her.

19. mars 2014 Skrevet av | Birger Emanuelsen - For riket er ditt, Birger Emanuelsen - Fra jorden roper blodet, Forfatterintervjuer | , , , , , , , , | 18 kommentarer

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 99 andre følgere

%d bloggers like this: