Lines bibliotek

Om bøker

Lesesirkel 1001 bøker: Guden for små ting

Guden for små tingArundhati Roys roman Guden for små ting (1997) har vært lesesirkelboken i august, men jeg har visst utsatt innlegget til månedens siste dag. Roy vant Bookerprisen for romanen som så langt har vært hennes første og eneste. I stedet for å skrive flere romaner, har hun viet tiden sin til politisk aktivisme. Det virker som en nokså fornuftig prioritering, sånn bortsett fra at mange romanlesere verden over gjerne kunne tenke seg å lese mer av henne. Meg selv inkludert; jeg synes Guden for små ting er en herlig roman.

Jeg har lest ca en tredjedel av boken innimellom nye norske bøker, og tar den frem når jeg føler meg mettet på førstepersonsfortellinger i presens. Det føles som å gå fra sorthvitt- til farge-tv. Norsk samtidslitteratur er stort sett holdt i grått og brunt, mens Guden for små ting eksploderer i farger, smak, lukt og sanselighet på første side. Jeg har aldri vært i India, men føler meg tydeligvis mer hjemme i deres litteratur enn i min egen. De har temperament, snurrige karakterer, fantasi, sans for humor og tragedie, kaos, støy og god mat. Og så stirrer folk relativt sjelden ut vinduet mens de gnurer på ting. De som trenger tips til flere indiske bøker kan lese innlegget mitt om fem indiske romaner fra i fjor. Innlegget er blant mine mest delte, så det er nok flere enn meg som liker indisk litteratur.

Den norske utgaven er utgitt av Pax og oversatt av Ragnfrid Stokke. Forlagets omtale på baksiden er ganske nøktern og deskriptiv, men 1001-boken har følgende beskrivelse:

«Handlingen, som foregår i Kerala i 1960-årene, følger Ammus familie gjennom både vanlige og tragiske hendelser. Mest minneverdig er konsentrasjonen om hennes ‘toeggede tvillinger’ Estha og Rahel. Da en engelsk slektning som er på besøk drukner ved en ulykke, får det avgjørende innvirkning på deres unge liv. Romanen fortelles i ikke-lineær tid gjennom et puslespill av livlige møter og skildringer [...] Arundhati Roys prosa er utpreget rytmisk og lyrisk, og helhetsvirkningen er enestående i all sin sensualitet. Romanens politiske innhold dreier seg om ‘hvem man bør elske, og hvor mye’. Roys fantasirike overskridelser er ikke først og fremst ment å sjokkere, men snarere å bevege leseren [...] Boken er en utfordring for andre som har forsøkt å fortelle oss hva kjærlighet egentlig er.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Mai i Ayemenem er en het, knugende måned. Dagene er lange og fuktige. Elva krymper, og svarte kråker mesker seg med klarrøde mangoer i stille, støvgrønne trær. Røde bananer modner. Jakkfrukter revner. Overstadige spyfluer summer tanketomt i den fruktdunstende luften. Så slår de seg i svime mot klare vindusglass og dør, dvaskt desorienterte i solen.

Nettene er klare, men gjennomsyret av sløvhet og mutt forventning.

Men tidlig i juni er sørvestmonsunen der, tre måneder med vind og vann og korte avbrekk med skarpt, glitrende solskinn, som oppspilte unger hiver seg lekende ut i. Landskapet blir uanstendig grønt. Hagegrenser sløres der tapioka-gjerder slår rot og blomstrer. Teglmurer blir mosegrønne. Pepperranker snor seg opp telefonstolper. Ville slyngplanter bryter gjennom diker av laterittmasse og skyller over de oversvømte veiene. Båter går i skytteltrafikk i basarene. Og småfisk dukker opp i dammene som fyller hullene på hovedveiene.»

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

31. august 2014 Posted by | 1001 bøker, Arundhati Roy - Guden for små ting | , , , , , , , , , | 3 kommentarer

Bokhøsten hos Samlaget

operasjonsj¿lv-9788252186673.inddBokhøstturneen min er kommet til Samlaget, det eneste forlaget som kan skilte med 100% nynorske utgivelser. Egentlig er det rart at jeg liker Samlaget så godt, jeg som på ungdomsskolen skrev alle nynorskstilene mine på bokmål og fikk mamma til å oversette dem for meg. Men det skyldes nok at Samlaget – i motsetning til norsklæreren min – synes at det er helt ok at man skriver pene ting om bøkene deres på bokmål. Godt er det, ellers måtte jeg ha kamuflert min egen utilstrekkelighet ved å boikotte nynorsk litteratur her på bloggen.

Istedet kan jeg med god samvittighet røpe at min stemme til Bokbloggerprisen 2013 var like 100% nynorsk som Samlagets høstkatalog, og at 50% av poengene mine gikk til Agnes Ravatn. Slutten på fjorårets roman Fugletribunalet fikk meg til å ønske at jeg hadde fulgt bedre med da vi lærte om de klassiske tragediene på litteraturskolen. I stedet måtte jeg google hybris.

Før norske bokbloggere (og Ravatn selv) har rukket å finne ut om Fugletribunalet har vunnet den gjeve tittelen Årets roman i Blogglandia, har Ravatn jammen rukket å skrive enda en bok. I september kommer Operasjon sjølvdisiplin, en tittel som langt på vei forklarer hvordan dette kunne skje. Ifølge forlaget er dette en selvhjelpsbok for deg som ikke kan fordra selvhjelpsbøker. Selv har jeg ingenting imot selvhjelpsbøker, annet enn at de ofte inneholder en banal versjon av ex.phil-pensumet og er skrevet av folk som åpenbart ikke har tatt ex.phil. Men Ravatn refererer lettere henslengt til Platon allerede i forordet til boken, og da begynner vi å snakke. Dessuten er forordet skrevet på bursdagen min. Et tegn fra Gud!

Fra forlagets omtale: Mangel på sjølvdisiplin er eit problem stadig fleire merkar på kropp og sinn. Slik var det òg for forfattar Agnes Ravatn, som i mange år var ein kronisk utsetjande internettslave, med frynsete livsstil og altfor høg kvilepuls. Heilt til ho bestemte seg for å ta eit grep. Resultatet er ein vitskapleg fundert og praktisk guide til korleis du kan gjenvinne viljestyrke og sjølvkontroll. Operasjon sjølvdisiplin er ei gjenkjenneleg og underhaldande bok spekka med råd om korleis du kan bryte dårlege vanar, arbeide konsentrert, få gode rutinar, og meir fritid utan dårleg samvit.

sju dagar i augustJeg hørte Brit Bildøen lese fra Sju dagar i august på lanseringsfesten hennes forrige uke, og er glad hun sluttet å lese da hun gjorde. Gåsehud er greit på en fest, men grining er litt verre.

Forlagets omtale: I løpet av ei veke i august opplever Sofie og Otto ei rekkje små ulykker. Kvar for seg er ikkje desse hendingane så alvorlege, men dei avslører små og store sprekkar både i ekteskapet, på jobben og i samfunnet rundt dei. Er alt i ferd med å falle frå kvarandre? Eller er desse ulykkene påminningar om ein større livskatastrofe? Romanen er lagt fram i tid. Sofie jobbar på Munch-museet i Bjørvika, Otto er leiar for FROM, Foreningen for romfolket. Dei har busett seg på Tøyen i Oslo. Valet av jobb og bustad er del av ein plan for overleving. Det er åtte år sidan terrorangrepet, der Sofie mista dotter si. Ekteparet har halde det gåande fram til denne veka i august. Men kor lenge kan sorgarbeid vere ein felles prosess? Medan regnstormar herjar og konfliktane tårnar seg opp, blir det klart for Sofie og Otto at dei ikkje kan la livet gå vidare som før.

22. juli begynner å gjøre sitt inntog i skjønnlitteraturen, og Bildøen leste blant annet fra en scene der Sofie får en slags hallusinasjon for første gang etter terrorangrepet. Andre pårørende har fortalt henne at de på ulike måter kan oppleve et nærvær av den de har mistet. Når Sofie opplever det samme etter åtte år, er det imidlertid ikke datteren hun ser, men støvlene til en viss mann med politiuniform og våpen. Sterkt.

kaldhol. det skulle vere sol, vi skulle reise til Lo dz. omslJeg har aldri lest en voksenroman av Marit Kaldhol før, men barneboken Farvel, Rune og ungdomsromanen søkeord: ayotzintli gjorde et dypt og uutslettelig inntrykk på meg. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz ble utgitt i vår, og akkurat nå fatter jeg ikke hva jeg har somlet med som ikke har lest boken allerede.

Marit Kaldhol er en av ytterst få forfattere jeg ikke klarer å snakke om bøkene til uten å få tårer i øynene. Hun skriver så intenst og gripende om sorg og tap, og klarer samtidig å vise hvor uendelig vakkert livet er i all sin skjørhet. Jeg har finlest setninger som treffer like mye hver gang, og jeg er ikke engang i målgruppen, kresen og voksen som jeg er. Årets Kaldhol-roman er imidlertid skrevet for voksne. Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz handler ikke om å miste, men om å forsøke å berge den man er glad i før det er for sent. Jeg gleder meg stort.

Forlagets omtale: To søstrer, Jenny og Solrun, veks opp saman med mamma og bestefar Olvar. Dei leikar på stranda og i skogen, byggjer hytte i det store tuntreet. Mamma les eventyret om Raudhette og ulven. Storesøster Solrun skulle alltid passe på Jenny. Ingen skulle gå seg vill. Mamma skulle vere der. Det skulle vere sol. Det som hender skulle ikkje hende. Jenny må vere sterk, ta ansvar, vise omsorg. Men kven skal ha omsorg for Jenny? Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lódz er ein roman om eit nært og sårt søsterforhold, og om det å vere pårørande.

Aina BassoAina Basso er historiker, og skriver historiske romaner for både ungdom og voksne. Jeg har hatt bøkene hennes på leselisten min helt siden hun i 2011 skrev en artikkel om nedvurderingen av sjangeren historisk roman for mitt nå nedlagte tidsskrift Biblioteket. Artikkelen het «Den feige sjangeren?», der Basso argumenterte overbevisende for at historiske romaner ikke trenger å være bare eventyr og underholdning; de kan også være gode kunstnerisk sett.

Ettertiden har gitt henne rett i form av nominasjoner til både Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris for ungdomsromanen Inn i elden (2012), som handler om hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. De to første bøkene hennes var lagt til 1700-tallet, og relevante stikkord her er incest og en romanijente på tukthus. Uredd omgang med vanskelige temaer, mye research og fokus på litterær kvalitet er det som skal til for å gjøre meg interessert. Årets roman Finne ly er skrevet for voksne, og her har Basso beveget seg fremover til – relativt sett – mer moderne tider.

Forlagets omtale: Finnskogen, 1849. Hanna søkjer teneste hos ein enkemann med to søner. Karfolket på garden har ikkje mykje til overs for dei som er av reisande slekt, og Hanna må halde tett om kven ho er. Den yngste sonen får eit godt auge til henne, men odelsguten står i vegen for hans forsøk på å nærme seg. Fordommar, frykt og sjalusi gjer seg etterkvart gjeldande, og Hanna må ta stilling til kva tryggleiken er verdt om han går på kostnad av hennar eigen fridom. Finne ly er ei forteljing frå romanifolkets nære forhistorie, som også speglar vår tid.

Mette KarlsvikMette Karlsvik er en forfatter jeg vet svært lite om, bortsett fra at hun har fått veldig mye skryt for den imponerende mengden tekster hun har skrevet siden debuten i 2005. En debut hun for øvrig mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Men jeg har Prinsland (2012) stående ulest i hyllen, en roman som er så praktfullt illustrert av Svein Størksen at jeg aldri i verden kommer til å gi den bort selv om jeg leser og finner ut at jeg hater teksten. Høstens Karlsvik-roman heter Den beste hausten er etter monsun. Du kan si hva du vil, men det er ikke hvert år en norsk roman foregår i Himalaya, har en jagerpilot og en tebonde som hovedpersoner, og er skrevet på nynorsk.

Forlagets omtale: Sikkimsdalen i Himalaya. NATO har erstatta det britiske imperiet. Med vid utsikt frå cockpiten reflekterer jagarpiloten Venor over si rolle i storpolitikken. Ikkje langt frå basen bur tebonden Pasi. Hans blikk er retta mot dei nære tinga, mot grønsaker og teplanter. Hans mål er å få dei til å vekse, trivast – og smake godt. Gjennom å skildre alt fra dei høgste, tynnaste luftlaga til dei minste minerala i jorda, utforskar Karlsvik personlege og nasjonale relasjonar. Ho let kvardagen til menneska i Sikkim spele seg ut mot ein global bakgrunn, og viser korleis politiske, økologiske og militære forhold er ein del av dette dagleglivet.

Hele katalogen til Samlaget finner du her.

Samlaget var fjerde forlag ut i bokhøstturneen min. Tidligere har jeg skrevet om noen av høstbøkene fra Flamme, Tiden og Vigmostad og Bjørke. I dag var jeg på denne høstens siste pressekonferanse, og den første som ble avholdt på det anstendige tidspunkt kl 12:00. Det er vel unødvendig å si at jeg fikk et meget godt inntrykk av høstbøkene deres. I ukene fremover skriver jeg om bøkene fra følgende forlag: Kolon, Oktober, Gyldendal, Aschehoug og Cappelen Damm. Med mindre jeg rammes for hardt av den for bokelskere velkjente sykdommen selection fatigue.

28. august 2014 Posted by | Bokhøsten 2014, Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Bokhøsten hos Vigmostad og Bjørke

smilefjestyrraniet-9788241910708 cmyk + 1.inddForrige onsdag holdt Vigmostad og Bjørke sin aller første høstlistepresentasjon. Ifølge forlagssjef Tine Kjær satser forlaget nå sterkt innen allmennforleggeriet, med flere utgivelser innen alle sjangre. Jeg tror aldri jeg har lest en eneste bok fra Vigmostad og Bjørke, og vet ikke om deres kvalitetsstandard går overens med min. Det har jeg tenkt å finne ut av i høst. Foreløpig skriver jeg derfor bare om de bøkene jeg har i min besittelse, og har hatt muligheten til å inspisere selv.

En av grunnene til at jeg foretrekker å gå på disse høstlanseringene fremfor å lese forlagskatalogene hjemme i sofaen, er nemlig at jeg ikke stoler et sekund på katalogtekster. Helst vil jeg lese utdrag fra boken eller høre forfatteren lese selv. Men et meget godt alternativ er å høre forlagsfolk snakke om bøkene. Da kan jeg danne meg et inntrykk av om de behersker korrekt bruk av semikolon eller ikke. Hvis de ikke gjør det, er sannsynligheten stor for at forfatterne deres heller ikke kan det. Og da gjør jeg som alle seriøse og semikolonkyndige forfattere, og går til et bedre forlag.

Frank Rossavik har så vidt jeg vet aldri ergret seg på trykk over folk som bruker semikolon feil. Men han har ergret seg over mye annet, blant annet smilefjesenes utbredelse i skriftlig kommunikasjon. Kommentaren «Død over smilefjesene» ble opprinnelig publisert i Morgenbladet i 2011, men fikk ny aktualitet i vårens diskusjon om kvinner som heier på kvinner og snakker rosaspråk overalt. Med massevis av smilefjes, selvsagt. Smilefjestyranniet heter samlingen med Rossaviks kommentarer i utvalg fra perioden 1993-2014, med temaer som varierer fra Muhammed-karikaturene til hva som er god fotball. Samlingens undertittel er «Ergrelser og krenkelser i utvalg», og forordet er ved Agnes Ravatn. What’s not to like, liksom. «Å ligge med døden» er også med, og dermed setningen jeg kåret til årets beste på Facebook i fjor høst: «Jeg har alltid tenkt at ok, det er ikke noe pluss å være homo, men det kunne vært verre, jeg kunne for eksempel ha manglet sans for humor.» Nydelig. Dette er obligatorisk lesning for en uhelbredelig sarkastiker som meg.

stifoss-hanssenFra smilefjes til kreft. Ellisiv Stifoss-Hanssen debuterte i januar med romanen La meg sove til dette bare er en drøm. Boken handler om Mia, en ung kvinne som legges inn på sykehus for behandling av livmorhalskreft. Ved utgivelsen ba jeg umiddelbart om å få boken tilsendt fra forlaget. Ikke på grunn av tematikken, men på grunn av (nettopp) tekstutdraget som lå ved presentasjonen. Jeg fant ikke tekstutdraget igjen nå, men et avsnitt fra romanens første side treffer meg like hardt:

«Jeg har prøvd å forstå hva de mener, hva de vil jeg skal svare på. Hvor ofte skal jeg gråte før det kalles en depresjon? Hvor stort er søvnproblemet, målt i tall langs en rett linje, hvis jeg vekkes fra fine drømmer midt på natten av at livet er marerittet? Spørsmålene blander seg med kvinnekroppene som sitter spredt rundt i venterommet, gjør meg nummen. Tre, anslår jeg. Statistisk sett vil det bare være tre igjen av oss om fem år. Kvinnene børster vekk usynlig støv fra buksene, stirrer mot maleriet. Jeg orker ikke å se på dem, vil ikke vite hvem jeg må skyve ned på fjerdeplass for å overleve.»

Siden boken ble utgitt i januar, har den allerede fått flere anmeldelser. Jeg er litt hissig på ordknappe kritikere for tiden, og denne gangen retter jeg mitt irriterte blikk i retning Bergens Tidende. Frode Helmich Pedersens anmeldelse avsluttes akkurat idet han sier noe riktig interessant: «Samtidig er dette også en temmelig begrenset roman, hvilket er en konsekvens av dens lave litterære ambisjonsnivå.» Sånt må man jo begrunne! Jeg er nysgjerrig. Både på romanen, og om jeg vil være enig med Pedersen. Eller om dette er enda en roman skrevet av en kvinne som virker mindre begrenset for lesere som selv har en livmor.

det går ikke overJakob Arvola er en av høstens debutanter, og Det går ikke over består av 19 fortellinger. Forlagets omtale: En skamfull mann i en begravelse. En intens og prøvende arbeidsformidlingsansatt. Gutter og menn i grisete kortspill, helt ute av kontroll. Og det ekle vannglasset frisøren dypper kammen i. En psykolog med et brev han gjerne vil sende. To menn som danser. En velduftende kvinne som kler av seg foran vinduet, og en annen, som ringer i smug fra badet, mens mannen lager mat. Det går ikke over er et tog, av mennesker og av skjellsettende øyeblikk, som spenner over et helt århundre. Det er en samling fortellinger, som alle skildrer minutter, uker, eller lange, lange tider med alle slags følelser av den sterke sorten.

En av fortellingene begynner sånn: «Hver fredag kveld for to år siden, klokken kvart over ti i kveldsmørket, pleide Miranda Mundt å vise meg brystene sine.» Jeg har lest en del novelleteori i mitt liv som akademiker, og vet at det regnes som et alminnelig godt tegn når den første setningen hever leserens øyenbryn med en drøy centimeter. Som den blaserte leseren jeg er, var det ikke nakenheten jeg reagerte på. Selvfølgelig. Men snarere at denne nakenheten inntraff på så faste tidspunkter. Og (okei da) hvorfor nakenheten ikke er total, når der først er nakenhet. Ikke minst: Hvorfor sluttet nakenheten å være der? Det er sånn vi fanges inn, nysgjerrige kikkere.

Lenger ned på siden observerer jeg for øvrig at jeg-personen er en av disse fiktive mennene som sier ting om fiktive kvinner som virkelige menn dessverre aldri sier til virkelige kvinner, for eksempel meg: «Jeg kan drømme meg vekk i bereiste øyne som har sett de mest storslagne steder, øyne som i seg selv er en severdighet.»

den sjette smakKjærlighet er i det hele tatt vanskelig å lykkes med, og det samme er humor. Tom H. Dalbak er blant dem som prøver seg på begge deler i romanen Den sjette smak. Max Bergman er 29 år og driver en eksklusiv restaurant i en fransk landsby. Max er egentlig ikke interessert i kunder, for driften sponses uansett av hans rike far, som ønsker å holde Max unna seg og sin nye familie. Så dukker den nyskilte noenogførtiårige keramikeren Émilie opp med sin lille sønn, og Max blir stormforelsket. Han bestemmer seg for å oppdage den sjette smak for å erobre henne.

Romanen beskrives som en intelligent, satirisk roman som setter søkelyset på vår tids gourmettrender. Det er vel og bra, men jeg blir alltid litt skeptisk når forlaget ser seg nødt til å understreke at boken er intelligent. Det betyr påfallende ofte at intelligente lesere slett ikke synes at boken er intelligent, og at mindre intelligente lesere helt uten grunn føler seg intelligente mens de leser en uintelligent bok.

Men! Jeg har lest første kapittel, og jeg lo. I første kapittel er Max på jakt etter kjæreste, og han jakter i likhet med mange andre moderne mennesker etter kjærligheten på internett via spørreskjemaer, kalkyler og håp om flaks. Dalbak demonstrerer her selve sannheten om mennesket i internettets tidsalder: Folk som er skikkelig sugne på kjærlighet lyver langt mer enn folk som har viet hele sitt liv til yrkeskriminalitet. Han treffer også blink om menn og tiltrekning i likestillingens tidsalder. Forskjellen mellom hva menn tenker om kvinner og hva de føler at de bør si til kvinner, kan nok oppsummeres så enkelt som dette:

Faller jeg for kvinner som er sexy, sporty, elegante, jordnære, karrierebevisste, eller de som er rolige og avslappete?

De som er sexy.

Men jeg krysser av for jordnære.

Dialogene i romanen er derimot ikke gode. Såpass har jeg allerede registrert med mine bereiste øyne som har sett de mest storslagne steder. Dialogene er riktignok troverdige hvis man måler dem opp mot hvordan virkelige mennesker snakker i noenlunde edru og koherente øyeblikk. Men hvis man behersker semikolon, vet man at karakterer i litteraturen aldri kan tillate seg å si like kjedelige ting som virkelige mennesker. I stedet må de si litterært interessante, tvetydige og komplekse ting på en tilforlatelig måte. De må snakke sånn som semikolonbrukerne ideelt sett forestiller seg at samtaler mellom mennesker skal foregå.

Romaner med svake dialoger er imidlertid ingen trussel mot allmennforleggeriet. Det er derimot fraværet av lyrikere med kred i en høstkatalog. Alle forlag med respekt for seg selv har minst én habil lyriker i stallen. Krimforfattere selger kanskje bedre, men man driver ikke seriøs forlagsvirksomhet i Norge hvis man ikke kan stå på en høstlansering og ønske sine lyrikere et oppriktig lykke til i krigen mot elendig importert (eventuelt egenprodusert) underholdningslitteratur. Vigmostad og Bjørke trenger en lyriker, og de bør ha denne lyrikeren på plass til høstlanseringen i 2015. Om de så må stjele en.

Med de ordene går turen min videre til Samlaget. Hele katalogen til Vigmostad og Bjørke finner du her.

20. august 2014 Posted by | Bokhøsten 2014, Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , , , , , , | 3 kommentarer

Bokhøsten hos Tiden

MirakeletTiden Norsk Forlag la frem sin høstliste på onsdag. Fordelen med utgivelsene fra Tiden er at jeg (i likhet med hos Flamme) slipper å forholde meg til samlebåndskrim, og – enda verre – bøker med romantiske kjoledamer på omslaget og titler med smak av honning og duft av kanel. Ulempen er at det er desto vanskeligere å velge hva jeg vil lese når forlaget allerede fungerer som et litterært spamfilter. Det er en ganske feig løsning, men jeg går for en delvis reprise av fjorårets Tiden-pensum og forfattere jeg vet at jeg liker.

Aller først: En anbefaling jeg som forfatterens forhenværende dårligere halvdel er altfor inhabil til å gi, og som jeg kommer med selv om – ifølge brevet jeg fikk fra NRK i sommer – vilkårene for å dele TV-lisens ikke lenger er til stede. Mirakelet er Dan Andersens tredje diktsamling, og første utgivelse hos Tiden. Jeg skrev om debuten Evighetsarbeid her, i forbindelse med 30-årsdagen hans. Noen lyrikere sysler med hverdag og de små øyeblikkene, andre er mer opptatt av dommedag og frelse. Eller som forlaget skriver i sin omtale av Mirakelet: Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Dan skriver noen av de fineste kjærlighetsdiktene jeg vet om, enten det handler om kjærlighet mellom to mennesker, kjærlighet til menneskeheten eller kjærlighet til menneskeligheten. Og i likhet med Steinar Opstad skriver han så innsiktsfullt og vakkert om religiøse temaer at selv en ateist som meg får tårer i øynene.

Himmeltørst (syn)

Herren kjente tårer renne langs anklene

og hørte folket tenke

Tusen fattige for hver rik

Men munnen fyltes med vann da hun kysset

føttene hans som lepper

-

En rikmann ville kjøpe seg evig liv, så ikke

at Himmelen bare vil gå med tap

i verdens øye

Da de druknet ham i brønnen neste dag

lærte han å be

-

Forlagets omtale: «Mennesket er en hemmelighet mellom mennesker.» I Dan Aleksander Andersens siste diktsamling Mirakelet stiller han spørsmål ved de etablerte forestillinger vi omgir oss med. Størrelser som lys og mørke settes til side for en annen orden. Hvor slutter mennesket og hvor begynner himmelen? Andersen nærmer seg gamle spørsmål om frelse og håp, tro og offer på en ny måte. Det er blitt en sterk, uvanlig og morsom diktsamling, som trekker overraskende forbindelser mellom det religiøse og det verdslige.

ManilahallenMed fjorårets diktsamling Urd klarte Ruth Lillegraven både å vinne Brageprisen og vekke begeistring hos lesere som vanligvis ikke leser dikt. Lillegravens fortellende dikt har nok gjort sitt for å rokke ved den dypt rotfestede lyrikkvegringen hos mange lesere, siden man ikke trenger litteraturutdanning for å lese dem. Men diktene hennes fungerer minst like godt for meg som både har litteraturutdanning og leser dikt med glede.

Jeg intervjuet Lillegraven i mai, og da snakket hun blant annet om høstens diktsamling Manilahallen, som er en biografi i diktform: «Litt av målsetningen har vært å vise frem det fascinerende og dramatiske ved et vanlig liv, hvordan livet blir som det blir – og hvordan ting aldri blir helt slik man hadde trodd.»

Manilahallen er et rom på Modum bad, der Birgit blir innlagt på 1970-tallet med en alvorlig spiseforstyrrelse.

snart står eg bøygd over

badekaret, lepjar vatn frå

dusjhovudet, berre litt, berre

bitte litt, og huda mi blir så tørr

så knitrande tørr, men eg smør

meg ikkje, ikkje med nokon av

kremane i skapet, for alle kan

dei trengje gjennom huda

og bli til feitt

Forlagets omtale: Som 33-åring blir ho innlagd på Modum bad, med ei kroppsvekt på berre 38 kilo. Birgit, fødd i 1946, gledesbarnet, gutejenta, ho som elskar dyr og skog, bøker og musikk. Korleis blei livet hennar slik? Kvart menneske ber på si historie. Og den historia inneheld kjærleik, smerte, glede, sorg. Det mørkaste mørke og det lysaste lyse. Det er berre å spørje. Snakkar ein samen lenge nok, kjem alt fram til slutt. Slik blei boka du held i handa til. For Birgit finst. Ho svara då Ruth Lillegraven spurde. Manilahallen er biografien om Birgit, skriven som dikt. Eit helt vanleg – og difor uvanleg – liv, i ei bok du ikkje har lese maken til.

Gaute Heivoll Over det kinesiske hav var den første romanen jeg leste av Gaute Heivoll, og en av romanene jeg likte aller best i fjor. Jeg skrev aldri om boken her på bloggen, men presenterte den for Bokklubben da den var hovedbok der.

For å sitere meg selv: «Historien i Over det kinesiske hav er basert på virkelige hendelser og mennesker. Men det er først og fremst en drivende god fortelling om en rekke usedvanlige mennesker man sjelden møter maken til i litteraturen eller virkeligheten. Gaute Heivoll skriver med sterk innlevelse og klok verdighet om de såkalt åndssvake, om menneskets verdi og om livskvalitet. Det er en stillferdig og gripende roman som gjør dypt inntrykk.»

Jeg har store forventninger til årets roman, De fem årstidene, der Heivoll skriver om besteforeldrene sine. Han fortalte på onsdag at han fikk ideen da han i 2012 for første gang fikk se filmopptak bestefaren gjorde i 1978, blant annet av Heivoll selv som nyfødt.

Fra forlagets omtale: Han vil male. Når han pensjoneres skal han endelig få tid. I trettifire år har han vært konduktør på toget mellom Oslo og Stavanger, og til sammen har han tilbakelagt en strekning tilsvarende femtini ganger rundt jorden. Nå skal han hjem. Til malingen. Til hagen. Til henne. Men året som kommer skal bli helt annerledes enn det han har sett for seg. I De fem årstidene har Heivoll skrevet fram en tapt verden, som tross sin lille utstrekning framstår i stor prakt og rikdom. Det er en roman om å kjempe mot elg og grevling, om å skaffe vann til blomstene, om å holde seg fast i hverandre. En roman om å dø. En roman om å elske. Om nødvendigheten av å skape mens man ennå har mulighet.

unnskyldMen jeg kan jo ikke gi meg de relative sikkerstikkene i vold uten å ta noen sjanser. Blant de forfatterne jeg foreløpig ikke har lest noe av, velger jeg meg Ida Hegazi Høyer og hennes tredje roman på tre år, Unnskyld.

Forlagets omtale: En ung kvinne møter en ung mann, de flytter sammen nærmest umiddelbart, fullstendig oppslukt av hverandre. Men etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, drøm og virkelighet?

Jeg hadde imidlertid ikke vært en litteraturviter med respekt for meg selv hvis jeg ikke var noe mindre opptatt av tematikken, og noe mer opptatt av gjennomføringen. Tekstutdraget fra Unnskyld i katalogen appellerer omtrent like sterkt til den språksnobbete delen av meg som liker gode setninger, og bokelskerdelen av meg som blir like barnslig glad hver gang noe viktig om livet kan sies med bokmetaforer:

Man må være to, sa du, og jeg skulle vært en bok, og jeg skulle vært uendelig. Jeg skulle stått i hylla di, eller ligget på bordet ditt, eller hvilt i hendene dine. Og du skulle bladd i meg, lest i meg, tegna kruseduller i margen min, små dyr og strekmennesker, lev vel og la stå. Jeg skulle ikke ønsket mer. Jeg skulle ikke ønsket lenger. Men at du ville tilgitt denne boka. De minste orda, og de aller største.

Hele katalogen til Tiden finner du her.

17. august 2014 Posted by | Bokhøsten 2014, Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , , , , , , , , | 1 kommentar

Bokhøsten hos Flamme

AmbjørnsenJeg var ganske muggen i innlegget mitt i går fordi forlagenes høstpressekonferansener begynner klokken 10 om morgenen. Takket være to stk malende kattevekkerklokker kom jeg meg mot alle odds tidsnok til Flammes presentasjon i Tronsmo bokhandel i dag tidlig/sen natt. Og hva fikk jeg høre der? Jo, at Ingvar Ambjørnsen gir ut bok der i høst om å slutte som romanforfatter, at han er i Oslo og gjerne skulle vært der selv for å lese, MEN at han syntes klokken 10 ble litt for tidlig. See? My case rests.

Ambjørnsens bok heter Farvel til romanen og høres ut som obligatorisk lesning for alle Ambjørnsen-fans. Siden jeg i det siste er blitt (mer enn vanlig) anklaget for spoiling, skal jeg ikke si så mye mer om boken og dermed røpe hvordan det gikk. Eller jo: I tilfelle det ikke er åpenbart, er det altså en sakprosabok. Det ville nok ha vært vanskelig å si farvel til romanen i romanform.

Mine andre stalltips fra dagen er nøye utvalgt ut fra hva jeg tror at jeg selv kan like, og hva folk som liker meg derfor burde like. Først ut er Lotta Elstad og romanen Et eget rom - en feministisk satire om penger, pupper og professorater. Snakk om helgardering. Woolf, satire, feminisme, alliterasjon – herregud! Jeg blir svært overrasket og fryktelig skuffet hvis jeg ikke liker denne romanen. Elstad har tidligere utgitt en dokumentarbok og en roman. Et eget rom utgis i slutten av september.

Forlagets omtale: Anna Louisa Millisdotter bor i en herskapsleilighet som hun en gang forførte seg til med sitronpaier og en kysseteknikk hun lærte i marinen. Siden har hun sovet i 15 år. Helt til hun våkner 7. desember 2013. En kronikk i landets nest største avis får tekoppen til å skjelve, leiligheten til å riste og minner henne om Nietzsches advarsel: Stirrer du for lenge ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake på deg. Offentligheten er full av nek, innser hun. Og verden trenger henne – tross alt. Et eget rom er et moderne kammerspill med plass til både bitcoins, salongpistoler og Pussy Riot.

Victoria Durnak er født i 1989, men har allerede rukket å utgi to diktsamlinger og en roman siden 2010. Hennes fjerde bok og andre roman utgis i slutten av oktober og har den foreløpige tittelen Jeg og du. Jeg blir generelt nysgjerrig når så unge mennesker får til så mye på så kort tid. Dessuten ble romanen beskrevet som «krimaktig» på pressekonferansen, og jeg er minst like nysgjerrig på hva som ligger i begrepet når det kommer fra Flamme. Basert på det Durnak leste, var den litt nifse krim-feelingen i alle fall tilstede. Ikke minst ble jeg svært nysgjerrig på hva hovedpersonen Nora egentlig lever av?

Forlagets omtale: Nora, en arbeidsløs gartner, bestemmer seg for å kontakte folk som gir bort ting på Finn.no. Hun tilbyr seg å levere tingene til dem som vil ha dem, og møter vinterhalvåret som en ulønnet budbringer. En bokhylle gir blåmerker, et eggeglass forsvinner og en bunke kjøkkenhåndklær ligger uklanderlig i en hvit plastpose. Nesten alt kommer fram, men det er usikkert hvem som egentlig får hjelp. Når Nora skal hente en plakat hjemme hos en ukjent mann, finner hun et fotoalbum med barnebilder av hennes beste venninne, Siri. Dette forlanger han å få noe i bytte for. Har Nora noe som frister ham?

Nils Chr. Moe-Repstad ble nominert til Brageprisen med fjorårets diktsamling i to deler, Teori om det eneste. Jeg kjøpte den i julegave til meg selv, men har ikke lest den ennå. Likevel har jeg hørt og lest så overveldende mye om hvor fantastisk samlingen er, at det føles som om den er en av favorittbøkene mine allerede. Dette må jeg komme til bunns i før årets samling, 19 forgiftninger, utgis i midten av september. Jeg føler at IQ-en min vokser med et par poeng bare ved å lese om bøkene hans.

Forlagets omtale: Nils Chr. Moe-Repstads nye diktsamling handler om forgiftninger i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også om miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting. Diktene foretar store sprang i tid og rom: Vi forflytter oss fra Zambezi til Brennerpasset; fra Noahs ark til Kirkegaten i Kristiansand; fra selotenes kollektive selvmord på Masada-platået i år 73 e.Kr. til havstigningen og slyngplantenes utbredelse i en tenkt framtid. Det dreier seg om forpestede legemer, skrøpelige sjeler og infiserte samfunnsorganer.

Mannen-er-vakker_Cover_300dpiNest siste tips fra Flamme er en diktsamling som allerede er utkommet, Mannen er vakker fra livet og opp. Eller som jeg hele tre ganger i dag ved en feiltakelse har kalt samlingen: «Mannen er naken fra livet og ned». En av de mer interessante Freudian slips jeg har hatt i nyere tid. Diktsamlingen er skrevet av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas, begge født i 1990.

Forlagets omtale: Mannen er vakker fra livet og opp er en blanding av enkeltdikt og hverdagslige dialoger poetene imellom, om og omkring kjærlighet, dating og begjær. Holdningen i diktene er bevisst nedbrytende. Tidvis tøvete, tidvis grotesk, men med en genuin og smått nostalgisk undring i bånn. Det er ikke dikt som har bestemt seg på forhånd, ikke helt, i alle fall.

Apropos Freud fant jeg dette da jeg bladde gjennom samlingen: «Jeg skulle skrive oss inn i en tekst en gang, men da han sugde på brystvortene mine, tenkte jeg bare på Freud. De runde brillene, månen og det hvite skjegget.» Freud er dessverre som måsen, han finnes overalt.

Jeg abonnerer på Flammesinglene som kommer i posten med ujevne mellomrom. Hvert øyeblikk får jeg «Dyr sortert etter alder» av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg leste debuten hennes Hver morgen kryper jeg opp fra havet (2013) i vår, og anbefaler den helhjertet. I midten av september kommer «Å» av Synne Lea, som hun leste fra både i dag og under festivalen på Lillehammer. I begynnelsen av november kommer «Kjærlighet, et register» av den amerikanske poeten Rebecca Lindenberg. Jeg kikket så vidt på originalen i forrige uke, og gleder meg til å lese på norsk.

Alt i alt var dette en lovende start på både uken og bokhøsten. På onsdag går turen til Tiden og Vigmostad og Bjørke. Hele katalogen til Flamme Forlag finner du her.

11. august 2014 Posted by | Bokhøsten 2014, Ymse bokinnlegg | , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 111 andre følgere

%d bloggers like this: